Norge har akseptert klagerett under fire av FNs kjernekonvensjoner og to av Europarådets konvensjoner.

Menneskerettighetskomitéen (CCPR) kan vurdere kommunikasjoner fra individer som angir brudd på rettigheter som er fastsatt i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter såfremt den beskyldte staten er part til den første tilleggsprotokollen til FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter;

Komitéen for avskaffelse av diskriminering mot kvinner (CEDAW) kan vurdere kommunikasjoner fra individer som melder fra om brudd på FNs kvinnekonvensjon av stater som har sluttet seg til tilleggsprotokollen til FNs konvensjon om avskaffelse av diskriminering av kvinner;

Komitéen mot tortur (CAT) kan vurdere klager fra individer som kommuniserer påstand om brudd på rettighetene fastsatt i konvensjonen mot tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff av stater som har utført den nødvendige erklæringen i henhold til artikkel 22 i konvensjonen;

Komitéen for avskaffelse av rasediskriminering (CERD) kan vurdere begjæringer fra individer som kommuniserer påstand om brudd på FNs konvensjon om avskaffelse av alle former for rasediskriminering av stater som har utført den nødvendige erklæringen etter artikkel 14 i konvensjonen;

Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) kan motta individuelle søknader etter art. 35 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen;

Den europeiske komité for sosiale rettigheter (ECSR) har kompetanse til å behandle kollektive klager under den europeiske sosialpakten (ESC).

Norge har per i dag ikke sluttet seg til individklageordningene under FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, Barnekonvensjonen eller Konvensjonen om rettigheter til personer med nedsatt funksjonsevne. Norge har heller ikke sluttet seg til Migrantarbeiderkonvensjonen og Konvensjonen om beskyttelse mot tvungen forsvinning, og dermed heller ikke til individklageordningene som er etablert til disse konvensjonene.