Skatterettsprofessor Ole Gjems-Onstad tar feil. Menneskerettigheter er ikke et maktmiddel for de lukkede rom.

Av direktør Petter Wille og seniorrådgiver Kristian Reinert Haugland Nilsen ved Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter

I to kronikker i DN fyrer skatterettsprofessor ved BI, Ole Gjems-Onstad løs mot menneskerettsjusen. Blant mange påstander er to hovedbudskap at menneskerettsjusen er udemokratisk og at den er blitt hyperinflatert.

Ideelt burde grunnleggende samfunnsstrukturer, også menneskerettigheter, være gjenstand for vedvarende demokratisk kritikk. Men for noenlunde konstruktive debatter er det en fordel at man fremstiller grunntrekkene i det som kritiseres på en rimelig representativ måte.

Gjems-Onstad har rett i at det er en spenning mellom menneskerettigheter og politikk.

En av rettighetenes funksjoner er å begrense flertallsstyret av hensyn til grunnleggende mindretallsinteresser. I dette ligger det et iboende motsetningsforhold. Men denne spenningen oppstår ikke med menneskerettsjusen – den er velkjent i alle konstitusjonelle demokratier: Menneskerettigheter både begrunner og begrenser det politiske virke. De kan gjerne ses som «en demokratisk utfordring» – men de er samtidig demokratiske mulighetsbetingelser: Uten f.eks. retten til liv, frihet fra tvang, ytringsfrihet, privatliv, krav om lovhjemler for inngrep i borgernes rettssfærer – intet rettsstatlig demokrati.

Motsatsen til rettsstatlige demokratier er rene flertallsstyrer der makt er rett.

Vi er enig i at det er et problem om rettighetene ikke «forankres i folkelig aksept». I Norge har imidlertid menneskerettsjusen vært gjenstand for mye demokratisk debatt. Rettighetenes betydning ble utredet og diskutert frem til Stortinget vedtok en generell menneskerettsbestemmelse i Grunnloven i 1995, og videre frem til vår enstemmig vedtatte menneskerettslov av 1999. Sammen med mer generelle rettsliggjørings­spørsmål er de også debattert i en rekke fora, i alle fall siden Maktutredningen i 2003.

Frem til 2014 utredet, debatterte og vedtok man med to tredjedels stortingsflertall at menneskerettighetene bør vernes av vår høyeste rettskilde, Grunnloven.

Grunnlovsreformen i 2014 kan vanskelig forstås på annen måte enn «en folkelig aksept» av menneskerettighetene. Hvis man da aksepterer demokratiske prosesser som uttrykk for folkeviljen. Det er uklart om Gjems-Onstad egentlig gjør det, ettersom han avfeier henvisningen til dette argumentet som en «forbausende historieløs og blind klisjé» – med henvisning til Hitler og Erdogan.

Men hvis han ikke vil ha representativt flertallsstyre – og heller ikke rettsstatlig demokrati – hvordan ser han for seg at politikk kan forankres folkelig?

Hans bekymring for at fremtidige generasjoner avskjæres fra politisk dialog, fremstår ugrunnet i lys av vår historiske rettstradisjon. Vel er Grunnloven vanskeligere å endre enn vanlige lover, men den er faktisk blitt endret over 300 ganger siden 1814. Og Den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD) er blitt dels intenst diskutert i mange europeiske land de siste 10–15 år. Dette har igjen ledet til reformer av domstolens virke som har hatt tydelig effekt på hvilke saker domstolen behandler, og på statenes politiske handlingsrom.

Menneskerettigheter er ikke et maktmiddel for de lukkede rom. Utenfor den polariserte debatt er realiteten at brorparten av menneskerettsspørsmål behandles av regjeringen og Stortinget i lovgivningsprosesser. Domstolene tilsidesetter lovgivers vurderinger svært sjelden, totalt sett. Rettighetenes praktiske funksjon er å sikre at politiske myndigheter begrunner sin maktutøvelse overfor borgerne på en forsvarlig måte. Slik systematiserer menneskerettsjusen faktisk det «kompromiss» Gjems-Onstad etterspør, som også er et trekk ved det norske, politiske system.

Påstanden om at menneskerettighetene «inflateres», bygges på et høyst selektivt utvalg avgjørelser fra EMD og FNs organer. EMD har siden 1959 avsagt om lag 20.000 avgjørelser. Blant disse finnes flere saker å kritisere – her, som i de fleste domstoler. At man blant sakene også finner noen som kan fremstilles som kuriøse er ikke oppsiktsvekkende. Det er imidlertid hverken dagligdags eller representativt at EMD tar stilling til parkeringsklager eller bruken av «Axl» som finsk guttenavn, saker Gjems-Onstad ikke bare harselerer med, men bruker som fundament for sin kritikk.

Domstolens hovedvirksomhet er spørsmål om grove krenkelser og kjernen i grunnleggende rettigheter. Retten til rettferdig rettergang, en grunnbjelke i rettsstaten, er det temaet EMD behandler oftest. Og de fleste saker gjelder stater med store rettsstatlige og menneske­rettslige utfordringer, som Russland, Tyrkia, Romania og Ukraina. Norge er dømt 28 ganger i EMD – mens domstolen har avgjort 2000 saker mot Russland. 800 av dem gjelder retten til frihet og sikkerhet.

Det er heller ikke opplagt at de internasjonale kontrollorganene mangler demokratisk opp­slutning. Den mistillit Gjems-Onstad nærer til menneskerettsorganene deles neppe av de tusener av vanlige mennesker for hvem EMD kanskje har representert deres eneste reelle rettsstatsgaranti.

I den grad demokratiske prosesser er noe å måle etter, deles den heller ikke av det norske folk: Ved grunnlovsreformen i 2014 var det enighet om at de nye grunnlovsbestemmelsene skulle tolkes i lys av internasjonale organers praksis.

Om nå menneskerettighetene måtte være til hodebry for skatterettsprofessorer er dette en tillitserklæring med folkelig legitimitet.