Hvordan skape en god ytringskultur? Det må mer til enn forbud mot politisk tv-reklame, skriver vår fagdirektør Anine Kierulf i Dagens Næringsliv.

Det er ikke så ofte Norge blir dømt i Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD). Da vi i 2008 likevel ble dømt, fordi forbudet vårt mot politisk tv-reklame var et ulovlig inngrep i ytringsfriheten, gikk vi i vranglås. TV Vest-saken måtte ankes; hvis EMD ikke skjønte hvor feil den tok og hvor rett Norge hadde, burde vi si opp hele menneskerettskonvensjonen. Alt ifølge daværende kulturminister Trond Giske, som riktignok ganske raskt dempet sin retorikk, i alle fall hva gjaldt konvensjonsoppsigelsen. 

Politisk tv-reklame er forbudt av gode grunner: Vår politiske debatt bør ikke domineres av kapitalsterke aktører, og demokratiet tjener på å unngå en «debattform der kompliserte politiske sammenhenger forsvinner i enkle meldinger», særlig i det gjennomslagskraftige tv-mediet. Problemet i TV Vest-saken var bare at forbudet rammet motsatt: Bitte lille Rogaland Pensjonistparti, som hverken hadde mye penger eller appell, ble aldri invitert til tv-debattene. Deres eneste mulighet til å nå ut via det slagkraftige tv-mediet var å betale for det. Det fikk de ikke, sa totalforbydende Norge. Med en så bakvendt virkning var forbudet uproporsjonalt, sa EMD. 

Hensynene bak reklameforbudet kunne lett vært ivaretatt uten totalforbud - med beløpsgrenser, krav om underbygde budskap og reklameforbud i valgkampmånedene. Snurt over å få dette påpekt av EMD, krumspring politikerne isteden unna noen endring overhodet. 

Alt før 2008 påpekte enkelte det som i dag er åpenbart: Det finnes andre, vel så virkningsfulle kanaler som tv. Det som gjelder, ikke minst for de politiske budskap, er mer eller mindre personlig «dialog» i sosiale medier. Og de algoritmestyrte vedheng av målrettet reklame som forsterker slik kommunikasjon. Donald Trumps virkningsfulle venn både før og etter valget er Twitter. Og lille speil på veggen der, hvem er mektigst på Facebook her? Det er Sylvi Listhaug, eller «Sylvi Listhaug» som hennes kvikke, sosialmediale forenkler Espen Teigen vel bedre er kjent. Er dette fordi Trump og Teigen bidrar til å høyne vårt refleksjonsnivå om viktige, politiske spørsmål? Fordi de demokratiserer den offentlige samtale? Ikke med mindre vi mener at demokrati er engasjement alene. Og i alle fall ikke dersom hensynene bak tv-reklameforbudet skulle være styrende. 

Forbud mot tv-reklame er en enkel (ikke-) løsning på et mindre aktuelt problem. Regulering av de virkningsfulle sosiale medier er verre: Multinasjonale selskaper er vanskeligere å regulere med lover og konvensjoner. Det blir ikke mindre utfordrende for vårt politiske ordskifte at sosiale medier er langt mer enn medier - de er etter hvert infrastrukturen der sentrale deler av den offentlige samtale foregår. Og en saklighetsregulering av det politiske ordskiftet er hverken en farbar eller ønskelig vei. 

Hva gjør vi da? Hvis vi altså ønsker kvalitet og mangfold i den politiske debatt, slik også Grunnloven § 100 skal sikre? Skjer det best ved at alle stortingsgruppene nå har valgkampmøter med Facebook? At utenriksministeren tidvis «tar en Trump» og blokkerer meningsmotstandere på Twitter? Det er ikke gitt. 

Dette er et spørsmål om politisk kultur. Hadde vi hatt den offentlighetsforståelse en politisk kvalitetsdebatt forutsetter, kunne Riksrevisjonen revidert noe annet enn de alvorlige mangler ved forvaltningens åpenhetspraksis som nylig ble avdekket. Med en god ytringskultur ville vi neppe kronglet med varslingsreglene i tiår. Eller tvunget filmskaperen Ulrik Imtiaz Rolfsen helt til Høyesterett for å sikre vern om sine journalistiske kilder. 

Sivilombudsmannen hadde sluppet å bruke tid hvert år på uholdbare begrensninger av offentlig ansattes ytringsfrihet, og Stortinget kunne til og med avholdt ikke-hemmelige møter om sikkerhetsrapporten DN for lengst har trykket sammendrag av. 

I det vanskelig regulerbare paradigmeskiftet offentligheten for tiden er i, må vi styrke vår forståelse av de hensyn ytrings- og informasjonsfriheten skal ivareta: Åpenhet og mest mulig reelt fri meningsbrytning. Her ville det ikke være dumt om Stortinget - og regjeringen - gikk foran.