I anledning FNs menneskerettighetsdag har vi skrevet en kronikk om hvorfor denne dagen i år er viktigere enn på lenge - og hvorfor den angår oss alle:

Verdens menneskerettighetsdag - viktigere enn på lenge?

Lørdag markeres verdens menneskerettighetsdag. En dag, som i en tid hvor mange frykter at menneskerettighetene er på retrett, kanskje har større betydning enn på lenge.

«Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter». Slik begynner FNs menneskerettighetserklæring, vedtatt av FNs tredje generalforsamling den 10. desember 1948. Siden den gang har alle FNs medlemsland anerkjent erklæringen, som nå er oversatt til over 500 språk, noe som gjør den til verdens mest oversatte dokument ifølge Guinness rekordbok.

Erklæringen slår fast 30 elementære rettigheter, som hver enkelt av oss; du og jeg og alle mennesker i hele verden, har, kun i kraft av det enkle, men samtidig så grunnleggende kriterium om å være et menneske. Samme minimumsrettigheter til alle, uavhengig av kjønn, bakgrunn, etnisitet, tro eller hvilken som helst av de andre grunnene som gjør deg til den du er.

Det er ganske fint når man tenker over det. Men fremfor alt så er det veldig viktig.

Få dokumenter har hatt mer å si for rettighetene og mulighetene til enkeltmennesker over hele verden. Selv om erklæringen ikke er rettslig bindende, har den lagt grunnlaget for senere bindende regler både nasjonalt og internasjonalt. F.eks. de ulike FN-konvensjonene om menneskerettigheter, Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen samt utallige nasjonale forfatninger og lover verden over, inkludert vår egen Grunnlov, som siden 2014 har hatt et eget menneskerettighetskapittel.

I likhet med FN som organisasjon, ble menneskerettighetserklæringen til i kjølvannet av den største og mest dødelige konflikten verden har opplevd; den andre av to verdenskriger med kun få tiårs mellomrom. En erklæring utarbeidet for å forebygge og sikre at kommende generasjoner aldri skulle bli utsatt for lignende lidelser og forbrytelser mot menneskeheten. Dyrekjøpt erfaring hadde vist hvor forferdelig stor betydning selv et enkelt menneske kan ha for andre menneskers mest grunnleggende rettigheter om det ikke foreligger effektive skranker.

I dag er det over 70 år siden Auschwitz, teppebombing og et Europa i aske. 70 år hvor fred og overnasjonalt samarbeid har preget særlig vårt kontinent, men også den øvrige verden, og ført til bedre levekår, rettighetsvern og velstand for veldige mange mennesker.

Dette globale samarbeidet er nå under press. Vi lever i en brytningstid. En tid hvor meningene blir mer polariserte og ordskiftet spissere. En tid hvor selv mange lands ledende politikere spiller på, og fremhever, forskjellene mellom mennesker, i stedet for alt det vi faktisk har til felles. Vi liker ikke å bli minnet om det, men historien forteller oss at veien fra demokrati til flertallsdiktatur ikke trenger å være lang. Hitler kom ikke til makten i Tyskland ved et kupp, men som en del av en samlingsregjering etter mer eller mindre alminnelige demokratiske prosesser slik vi kjenner dem i dag.

Og det er kanskje akkurat i denne konteksten menneskerettighetene understreker sin betydning. Betydningen av å ha noen grunnleggende spilleregler i bunn, som det til enhver tid rådende flertall ikke kan endre for eget forgodtbefinnende for å fremme egne interesser – på bekostning av et mindretall, en minoritet eller et enkeltmenneske.

Disse spillereglene sikres ikke av seg selv. Og selv om stater og myndigheter har primæransvaret, kan vi alle bidra. USAs tidligere førstedame, Eleanor Roosevelt, omtalt som menneskerettighetserklæringens mor, sa det fint: “Where, after all, do universal human rights begin? In small places, close to home – so close and so small that they cannot be seen on any maps of the world. … Unless these rights have meaning there, they have little meaning anywhere. Without concerted citizen action to uphold them close to home, we shall look in vain for progress in the larger world.”

For menneskerettigheter begynner ofte i det små og kan vel så gjerne handle om de små tingene. Om toleranse, nysgjerrighet og høflighet mellom enkeltmennesker. Om ordene vi bruker. Om å bry seg. Fra et smil på trikken til at man sier fra når noe ikke er greit. Vi kjenner kanskje alle noen som ikke har det så lett og kunne trengt en ekstra stemme til å tale sin sak. Enten om vi gjør det under 17. mai-talen, på skolen, ved lunsjbordet, i sosiale media eller gjennom stemmeseddelen. For det er ikke bare våre stemmer og handlinger i valglokalet som former samfunnet vårt, våre stemmer og handlinger i det daglige er ofte vel så viktige.

Bli derfor med å feire menneskerettighetsdagen. Ikke fordi et diplomatisk dokument ble vedtatt for 68 år siden, men fordi idéen om å konkretisere visse minimumsrettigheter som alle mennesker har, kun i kraft av å være et menneske, er en ganske god idé. Selv om menneskerettighetserklæringen akkurat har bikket pensjonsalder, er den forhåpentligvis vital og levende i mange nye år, for å bidra til at våre neste generasjoner sikres samme rettigheter og muligheter som vi har nytt godt av.

Vi kan alle bidra, så gjør slik FN oppfordrer hver enkelt av oss til gjennom sitt gode initiativ: #Standup4HumanRights du også.

 Kronikken ble publisert hos Dagsavisen.