Én av ni norske barnevernssaker som er klaget inn for Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg (EMD) er nå avgjort. Norske myndigheter ble i dag frifunnet for krenkelse av en mors rett til familieliv etter EMK artikkel 8.

Av Anniken Barstad Waaler og Stine Langlete, seniorrådgivere i NIM

Saken gjaldt en mor med to sønner som er halvbrødre. Den eldste er født i 2008 og ble plassert i fosterhjem hos besteforeldre i 2010. Den andre sønnen, som er født i 2012, ble etter bekymringsmeldinger plassert i fosterhjem da han var fire-fem måneder gammel. Han ble imidlertid ikke plassert hos besteforeldrene slik moren ønsket, men i et eksternt fosterhjem.

Det EMD skulle ta stilling til var om norske domstolers avgjørelse om å plassere den yngste sønnen i et fosterhjem utenfor hans utvidede biologiske familie var et brudd på morens rett til familieliv. EMD mente at norske myndigheters beslutning om å ikke plassere sønnen i fosterhjem hos besteforeldrene hadde vært gjenstand for en balansert og grundig vurdering av norske myndigheter. Det at gutten var plassert i et fosterhjem utenfor biologisk familie var dermed ikke i strid med EMK artikkel 8. Saken viser derfor betydningen av gode prosesser og balanserte begrunnelser i barnevernssaker.

EMD viste til at selve avgjørelsesprosessen i den norske barnevernssaken hadde vært tilfredsstillende. Saken hadde vært behandlet i to instanser med bred vitneførsel og sakkyndige dommere. I tillegg var det rettsoppnevnt sakkyndig i tingretten og mor hadde under hele prosessen vært representert ved advokat betalt av det offentlige. EMD mente derfor at moren i tilstrekkelig grad hadde hatt adgang til å fremme sin sak og fått ivaretatt sine interesser gjennom hele saken.

EMD vurderte deretter tingrettens begrunnelse for å plassere den yngste sønnen i fosterhjem utenfor den biologiske familien, og mente tingretten hadde foretatt en «in-depth examination of the entire family situation and the factors relevant to the case». EMD mente den detaljerte begrunnelsen som var gitt i saken viste at det forelå relevante og tilstrekkelige grunner for å ikke plassere gutten hos besteforeldrene.

Saken viser hvordan EMD ofte foretar en forholdsvis inngående vurdering av den nasjonale beslutningsprosessen i barnevernssaker. Når det gjelder spørsmålet om selve omsorgsovertakelsen, herunder hvor barnet skal plasseres, vurderer domstolen om nasjonale myndigheter har gitt en relevant og tilstrekkelig begrunnelse for dette. Domstolen er mer tilbakeholden med å overprøve de nasjonale myndighetenes konkrete vurdering. Dette uttrykkes ofte som at staten har en relativt stor skjønnsmargin i slike saker. Statenes skjønnsmargin er imidlertid mindre når det gjelder ytterligere  tiltak fra barnevernet som er enda mer inngripende, som for eksempel nektelse av samvær, fratakelse av foreldreansvar og adopsjon.

Flere av de åtte sakene som gjenstår for EMD reiser spørsmål rundt disse mest inngripende barnevernstiltakene; altså barnevernstiltak som helt bryter familiebåndet mellom biologiske foreldre og barn. Barnevernstiltak som er svært vidtrekkende i den forstand at de i realiteten bryter alle familiebånd, og som ikke er gjennomført i tråd med en målsetting om å gjenforene barn og foreldre, er kun tillatt dersom det foreligger eksepsjonelle omstendigheter og tiltaket er motivert av et dominerende hensyn til barnets beste. EMD går her mer aktivt til verks i sin prøving av saken, nettopp fordi skjønnsmarginen er snevrere. Slike inngripende tiltak har store konsekvenser for både foreldre og barn.

Norsk barnevernstjeneste har lenge vært under lupen, både internasjonalt og nasjonalt. Saken som nå er avgjort er altså den første av en rekke på ni saker. Samtidig er det viktig å være oppmerksom på at det er vanskelig å si noe sikkert om i hvilken grad disse sakene er representative for de menneskerettslige utfordringer det norske barnevernet står overfor. En kanskje vel så viktig problemstilling er de sakene som ikke fanges opp av hjelpeapparatet, og som fører til at barn ikke får den omsorgen de har rett på etter våre menneskerettslige forpliktelser. Dette gis det konkrete eksempler på i NOU 2017:12 Svikt og svik, som nå er på høring.