Høyesterett avsa 23. oktober i år dom i en barnevernssak hvor et foreldrepar var nektet samvær med sin tre år gamle sønn. Høyesterett la til grunn at det kreves spesielle og sterke grunner for å nekte foreldre samvær med sitt biologiske barn, også i tilfeller der tilknytningen mellom barnet og foreldrene er liten.

Av Anniken Barstad Waaler, seniorrådgiver

Saken gjaldt et foreldrepar som var fratatt omsorgen for sønnen da han var spedbarn på grunn av mistanke om grov fysisk mishandling. Gutten ble først plassert i to forskjellige beredskapshjem, før han ble plassert i fosterhjem da han var åtte måneder gammel. Mens han var i beredskapshjem ble det gjennomført noe samvær, men samværene opphørte etter han flyttet til fosterhjemmet.

Det å nekte foreldre samvær med barnet sitt er et inngrep i retten til familieliv, som er vernet i både Grunnloven § 102, Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 8 og FNs konvensjon om barnets rettigheter (Barnekonvensjonen) artikkel 16 og artikkel 9 nr. 3. Høyesterett har tidligere uttalt at innholdet i Grunnlovsbestemmelsen og EMK artikkel 8 er sammenfallende, og at inngrep i familielivet kun er tillatt dersom det er i samsvar med lov, ivaretar et legitimt formål og er nødvendig i et demokratisk samfunn. Med andre ord om inngrepet etter en bred vurdering er forholdsmessig.  Når det gjelder barnevernssaker, vil hensynet til barnets beste veie tungt i denne forholdsmessighetsvurderingen.

Høyesterett har tidligere, basert på avgjørelser fra Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD), lagt til grunn at det kreves spesielle og sterke grunner for å nekte foreldre samvær med barna sine. Høyesterett har også lagt til grunn at denne normen er i samsvar med Grunnloven § 102 og § 104 jf. § 92. Spørsmålet Høyesterett skulle ta stilling til var om det også kreves spesielle og sterke grunner for å nekte foreldre samvær i saker hvor det er svak eller ingen tilknytning mellom barn og foreldre, som i denne konkrete saken.

Høyesterett la til grunn at nektelse av samvær krever spesielle og sterke grunner også i saker der det er liten eller ingen tilknytning mellom foreldre og barn. Høyesterett foretar i dommen ingen gjennomgang av hva som kan utledes av de EMD-dommene kommunen påberopte til støtte for at denne normen ikke gjelder i slike tilfeller, men konstaterer kort at de ikke kan se at de dommene som var påberopt av kommunen, eller øvrig praksis fra EMD gir anvisning på en annen norm enn den Høyesterett tidligere har lagt til grunn. På dette punktet hadde det vært interessant om Høyesterett hadde gitt en nærmere begrunnelse for sin konklusjon. Spørsmålet om det skal legges til grunn en annen norm i tilfeller der tilknytningen er svak, var ikke direkte tematisert i de tidligere høyesterettsavgjørelsene domstolen viser til. Videre er det også i juridisk teori tatt til orde for at denne normen ikke kommer til anvendelse i situasjoner der det er svak tilknytning mellom barn og foreldre.

Etter en konkret vurdering kom Høyesterett til at foreldrene skulle ha ett felles samvær med sønnen med en varighet på en time, en gang i året.