Avklaring fra Høyesterett om retten til rettferdig rettergang og erstatning for advokatutgifter utover offentlig salær (HR-2017-753-A).

Retten til rettferdig rettergang følger av Grunnloven § 95 og menneskerettsloven § 2, jf. EMK art. 6 og SP art. 14. Ett element i kravet til rettferdig rettergang er at enhver som er tiltalt i en straffesak har rett til å la seg bistå av forsvarer. I norsk rett er det klare utgangspunktet at den straffeforfulgte får oppnevnt forsvarer på statens regning. Hvis man velger å engasjere og betale for forsvarer selv, kan man få dekket kostnadene ved dette, men bare opp til offentlig salærsats, som i dag er kr 1 020,- per time.

Ved kjennelse 7. april i år tok Høyesterett stilling til om det var grunnlag for å kreve erstatning for advokatutgifter utover offentlig salærsats hvor det var behov for særlig juridisk ekspertise, som var privat engasjert.

Høyesterett slår fast at straffeprosessloven § 438 ikke gir grunnlag for å kreve erstatning for kostnader til forsvarerbistand utover offentlig salærsats. Deretter vurderer Høyesterett om denne rettstilstanden er forenelig med EMK art. 6 og SP art. 14, herunder om konvensjonsbestemmelsene kan gi grunnlag for å kreve erstatning basert på en høyere timepris enn den offentlige salærsatsen. Det er verdt å merke seg at Høyesterett ikke viser til retten til rettferdig rettergang i Grunnloven § 95.

I vurderingen viser Høyesterett til at det avgjørende etter EMK art. 6 er om den straffeforfulgte faktisk fikk en rettferdig rettergang, ikke på hvilken måte det ble oppnådd. Det var uomtvistet at de som hadde vært tiltalt i saken, og som nå var frifunnet, hadde fått en rettferdig rettergang. Det var videre på det rene at de selv hadde vært i stand til å skaffe seg et effektivt forsvar, herunder advokater med særlig skatte- og selskapsrettslig ekspertise.

I EMK art. 6, nr. 3, bokstav c, fremgår det at den som ikke har «sufficient means to pay for legal assistance» skal gis fri juridisk bistand av staten såfremt «the interests of justice so require». Allerede ordlyden i konvensjonen tilsier at staten ikke plikter å tilby fri juridisk bistand dersom den straffeforfulgte selv er i stand til å betale for det. Den samme forståelsen er lagt til grunn av EMD, blant annet i Shimdzu og Berllaque mot Storbritannia, som Høyesterett viser til. I avgjørelsen fra EMD heter det:

That Article guarantees free legal assistance to those without sufficient means to pay for it. The inclusion of that guarantee in Article 6 must imply that a trial will not be unfair simply because a State requires those with sufficient means to pay for their own representation.

Blant annet fra dette utleder Høyesterett at EMK art. 6 ikke gir krav på dekning av utgifter vedkommende faktisk har hatt til nødvendig forsvar, selv om utgiftene overstiger en beregning basert på offentlig salærsats. Uten at det fremgår eksplisitt i begrunnelsen oppfatter vi at det er et forutsatt premiss at de tiltalte var i stand til å betale differansen mellom offentlig salærsats og advokatenes private salær, og at de på denne måten selv var i stand til å skaffe seg et effektivt forsvar. Høyesterett viser videre til at det ikke er grunnlag for å utlede noe annet fra SP art. 14. Med dette avklarer Høyesterett at det ikke er adgang til å kreve erstatning for advokatutgifter utover offentlig salærsats, såfremt rettergangen har vært rettferdig.

Avgjørelsen avklarer likevel ikke det tilgrensende spørsmålet om staten etter omstendighetene kan ha plikt til å bekoste juridisk bistand som er dyrere per time enn offentlig salærsats, dersom det er nødvendig for å sikre et effektiv forsvar og en rettferdig rettergang. Forutsetningen må i så fall være at den straffeforfulgte selv er økonomisk forhindret fra å skaffe seg slik juridisk bistand.

Kjennelsen har også en side mot Straffeprosesslovutvalgets forslag til ny straffeprosesslov i NOU 2016: 24. Utvalget foreslår i § 44-1, andre ledd, at utgifter til forsvarer kan erstattes utover offentlig salærsats dersom «utgiftene har vært nødvendige på grunn av sakens art.». I lys av kjennelsen og EMDs praksis, er dette neppe nødvendig for å ivareta retten til rettferdig rettergang etter EMK art. 6 og SP art. 14. Utvalgets forslag bygger på hensynet til å oppnå likevekt mellom tiltalte og påtalemyndighet, særlig i spesielt kompliserte straffesaker. En idé som utspringer fra Høyesteretts avgjørelse er at det samme grunnhensynet kanskje kan ivaretas mer treffsikkert dersom forslaget suppleres med et krav om økonomisk behovsprøving. Statens menneskerettslige ansvar begrenser seg til straffeforfulgte som ikke selv kan skaffe seg et effektivt forsvar.