Grunnloven er aktuell som aldri før. Med sitt nye menneskerettighetskapittel har vår høyeste rettskilde fått enda større betydning for enkeltmennesket. Kapitlets innledningsbestemmelse, Grunnloven § 92, har, sin korte levetid til tross, rukket å bli gjenstand for diskusjon og flere tolkninger. I dag har Høyesterett i plenum avsagt en dom som avklarer et helt sentralt spørsmål om hva Grunnloven § 92 betyr for statusen til menneskerettighetstraktater Norge er bundet av.

Grunnloven av 1814. Foto: Stortinget

I Grunnloven § 92 heter det at «Statens myndigheter skal respektere og sikre menneskerettighetene slik de er nedfelt i denne grunnlov og i for Norge bindende traktater om menneskerettigheter.» Dette kan tilsynelatende leses som at alle menneskerettighetstraktater Norge er bundet av har grunnlovs rang. En slik forståelse vil blant annet ha praktisk betydning for menneskerettighetstraktater som ikke er inkorporert med forrang i norsk rett gjennom menneskerettsloven eller på annen måte er gitt forrang i norsk rett.

I dag, 16. desember 2016, har Høyesterett i plenum avsagt dom i den såkalte Holshipsaken (HR-2016-2554-P). Dommen avklarer et helt sentralt spørsmål om hva Grunnloven § 92 betyr for statusen til menneskerettighetstraktater Norge er bundet av.

I saken ble det anført at Den reviderte europeiske sosialpakt og ILO-konvensjonen nr. 87 og 98, hadde grunnlovs rang gjennom Grunnloven § 92. Disse traktatene er ellers kun folkerettslig bindende for Norge. Etter en drøftelse særlig basert på forarbeidene til grunnlovsrevisjonen i 2014, konkluderte Høyesterett slik:

«På denne bakgrunn finner jeg det klart at Grunnloven § 92 ikke kan tolkes som en inkorporasjonsbestemmelse, men må forstås som et pålegg til domstolene og andre myndigheter om å håndheve menneskerettighetene på det nivå de er gjennomført i norsk rett.»

Med dette avklarer Høyesterett at Grunnloven § 92 ikke innebærer at menneskerettighetstraktater som Norge er bundet av har grunnlovs rang. Dommen er avsagt under dissens, men flertallet og mindretallet er enige om tolkningen av Grunnloven § 92.