Høyesterett kom nylig frem til at det er i samsvar med flyktningkonvensjonen å nekte utstedelse av reisebevis dersom det er mest sannsynlig at den identiteten som er oppgitt er uriktig.
Siste dag i oktober avsa Høyesterett dom i den såkalte reisebevissaken. Et flertall på fire dommere kom til at det er i samsvar med flyktningkonvensjonen å nekte utstedelse av reisebevis dersom det er mest sannsynlig at den identiteten som er oppgitt er uriktig.
Saken gjaldt tre personer som hadde søkt om og fått innvilget asyl i Norge. De ble imidlertid nektet reisebevis for flyktninger fordi utlendingsmyndighetene mente de ikke hadde sannsynliggjort at den identiteten de hadde oppgitt var riktig.
Reisebevis er det eneste gyldige identitetsdokument flyktninger kan få i Norge. Et slikt reisebevis er nødvendig for å få tilgang til flere alminnelige banktjenester, for å få førerkort, for å kjøpe fast eiendom, for å arbeide i yrker som krever politiattest og for å kunne reise ut av landet.
I norsk rett er utstedelse av reisedokumenter til flyktninger regulert i utlendingsloven og utlendingsforskriften. Etter utlendingsloven § 64 skal en person som har fått oppholdstillatelse som flyktning få utstedt reisebevis dersom ikke «særlige grunner taler mot det». En slik særlig grunn kan etter utlendingsforskriften være tvil knyttet til identitet, og det fremgår av rundskriv at dersom det er tvil rundt identitet, skal søknad om reisebevis som hovedregel avslås.
Etter utlendingsloven § 3 skal loven anvendes i samsvar med internasjonale regler som Norge er bundet av. Dette innebærer at dersom det internasjonale regelverket gir personen bedre rettigheter, må de norske reglene vike.
Etter Flyktningkonvensjonen artikkel 28 skal en flyktning få utstedt reisebevis for flyktning med mindre det foreligger «compelling reasons of national security or public order».
Høyesterett skulle ta stilling til den nærmere forståelsen av dette unntaket, og om det å nekte utstedelse av reisebevis grunnet identitetstvil var omfattet.
Høyesterett delte seg i et flertall og et mindretall (4-1). Flertallet mente at ordlyden i artikkel 28 ikke gir grunnlag for å innfortolke et krav om at staten bare kan avslå en søknad om reisebevis dersom den kan påvise at søkeren vil utgjøre en konkret fare for nasjonal sikkerhet eller offentlig orden dersom han eller hun fikk reisebevis. Etter en gjennomgang av formålet ved utstedelse av identitetsdokumenter, og nasjonale og internasjonale dokumenter som understreker betydningen av at identitetsdokumenter bare utstedes til personer med godtgjort identitet, konkluderte Høyesteretts flertall med følgende:
«Er det mest sannsynlig at søkeren oppgir uriktig identitet, er det i samsvar med flyktningkonvensjonen artikkel 28 å nekte å utstede reisebevis. En slik tvil om identiteten utgjør en «compelling [reason] of national security or public order» som gjør det nødvendig å nekte utstedelse av reisebevis.»
Flertallet legger til grunn en annen konvensjonsforståelse enn det lagmannsretten hadde lagt til grunn – nemlig at det må foretas en individuell vurdering av om det er tvingende nødvendig å nekte utstedelse av reisebevis til personer som det knytter seg identitetstvil til.
Etter en konkret vurdering kom Høyesterett til at en av personene hadde sannsynliggjort sin identitet, og Utlendingsnemndas vedtak om å nekte å utstede reisebevis til denne personen ble derfor kjent ugyldig. De to andre personene mente Høyesterett ikke hadde sannsynliggjort sin identitet, og staten ble derfor frifunnet i søksmålet som gjaldt dem.
Høyesteretts flertall fremhevet også at saken illustrerer et alvorlig og uløst problem, nemlig at det er en liten gruppe flyktninger med lovlig opphold i Norge som sannsynligvis skal være i landet i lang tid, og som mangler tilgang til viktige goder og muligheter andre tar som en selvfølge. Manglende utstedelse av reisedokument medfører betydelige vansker i hverdagen for denne gruppen, som også lett kan være et hinder for integrering. Høyesterett bemerket at det å «sørge for at denne gruppen beboere i Norge får tilgang til i alle fall de mest sentrale godene som de i dag mangler, er en oppgave for myndighetene.»
Høyesteretts flertall sender her et viktig signal til myndighetene, hvor det indikeres at de praktiske problemene disse flyktningene står overfor i det daglige bør løses slik at også denne gruppen på en eller annen måte får tilgang til de mest sentrale godene som er viktige i et integreringsperspektiv.
Mindretallet på en dommer mente det også ved identitetstvil må foretas en individuell vurdering av om det å utstyre flyktningen med reisebevis, representerer en slik risiko at det er tvingende nødvendig å nekte slik utstedelse – og var med andre ord enig i lagmannsrettens forståelse av flyktningkonvensjonen.