Spørsmålet var om en DN-journalist hadde rett til å nekte å oppgi sin kilde, da hun i 2011 vitnet i en straffesak om markedsmanipulasjon og innsidehandel, der tiltalte selv hadde opplyst å være journalistens kilde.

Ettersom kilden selv hadde stått frem og bekreftet sin rolle, mente norsk Høyesterett at kildevernet ikke slo til og at journalisten pliktet å forklare seg. EMD kom til motsatt resultat: Journalistens forklaring var ikke nødvendig for sakens oppklaring, og en forklaringsplikt vil også i denne situasjonen kunne virke negativt på pressens kildetilfang og ytringsfriheten. Det forelå derfor ikke gode nok grunner til å fravike den klare hovedregelen om at journalister ikke har forklaringsplikt om sine kilder.

Det er første gang EMD behandler denne problemstillingen. NIM mener saken gir viktige avklaringer om kildevernet. Blant annet viser den at journalister kan nekte å avsløre kilder selv om kilden allerede skulle være allment kjent. Hele dommen kan leses her.

Dommen er senere omtalt nærmere av Dirk Voorhoof, professor ved menneskerettssenteret ved universitetet i Ghent og medlem av Europas senter for pressefrihet, i et blogginnlegg på Strasbourg Observers. Han fremhever hvordan avgjørelsen er i overensstemmelse med grunnleggende kildevernprinsipper og -resonnementer fra tidligere EMD-praksis, men peker på en formulering i dommen som kan tolkes som uttrykk for et mer problematisk resonnement:

I sin begrunnelse fremhever dommen betydningen av at DNs journalistiske metode ikke var stilt spørsmålstegn ved. Forfatteren spør seg om dette kan skape tvil om at det motsatte skal telle i motsatt retning – at mer dubiøse journalistiske metoder bør lede til svekket kildevern. Han forklarer hvordan utslag av et slikt resonnement vil kunne svekke kildevernet og mener at dette både vil stride med EMDs tidligere praksis, og med anbefalingene fra FNs spesialrapportør på ytringsfrihetsområdet.