Etter flyktningkonvensjonen kan en flyktning, når visse vilkår er oppfylt, ikke straffes for ulovlig innreise når dette er rimelig og nødvendig for flukten. Men når er slik innreise rimelig og nødvendig?

Skygger av mennesker på vegg

I en dom fra 4. mai tolker Høyesterett vilkårene for straffrihet i flyktningkonvensjonen. Saken gjaldt en afghansk mann som hadde fått avslag på asylsøknaden sin. Mannen forlot ikke Norge etter det endelige avslaget, og Utlendingsdirektoratet fattet utvisningsvedtak og ila mannen fem års innreiseforbud. Tre år senere kom mannen tilbake til Norge og søkte om asyl på nytt. I tiden mellom utvisningen og ny innreise, hadde mannen blant annet oppholdt seg i Iran, før han reiste videre til Hellas og Østerrike. Etter at han hadde oppholdt seg i Østerrike i omtrent én måned, reiste han videre til Norge. Kort tid etter at han reiste inn i landet ble han pågrepet av politiet og tiltalt for brudd på innreiseforbudet. Mannen anførte at han ikke kunne straffes fordi flyktningkonvensjonen artikkel 31 nr. 1 sier at konvensjonsstatene ikke kan straffe en flyktning for brudd på innreiseforbud hvis han kommer direkte fra et område der hans liv eller sikkerhet er truet. Spørsmålet for Høyesterett var hvor lang tid asylsøkeren kan oppholde seg i et tredjeland før han ikke lenger ansees å ha kommet direkte fra landet han søker asyl fra.

Formålet med artikkel 31 er å hindre at flyktninger blir straffeforfulgt for lovbrudd som er rimelige og nødvendige for flukten, for eksempel at de krysser en grense ulovlig. Videre er det etter flyktningkonvensjonen flyktningen selv som bestemmer hvilket land han vil flykte til. Høyesterett mener derfor det kan være grunn til å se bort fra opphold som skyldes vanskeligheter ved selve flukten. I alle tilfeller må det foretas en konkret vurdering av oppholdet.

Høyesterett uttaler at dersom asylsøkeren bare har reist gjennom et eller flere tredjeland vil han fortsatt ansees å ha kommet direkte fra opprinnelseslandet. Dersom asylsøkeren har etablert seg i tredjelandet, og siden reist til Norge for å søke asyl, vil han ikke ansees å ha kommet direkte fra opprinnelseslandet. Lengde på oppholdet i tredjelandet vil derfor ha betydning. Det er bare relativt kortvarige opphold som kan aksepteres. Også årsaken til at flyktningen oppholdt seg i tredjelandet vil være et relevant moment.

I dette tilfellet mente Høyesterett at oppholdet i Østerrike var for langt for at asylsøkeren skulle anses å ha kommet direkte til Norge. Oppholdet var i seg selv relativt langt, og det skyldtes ikke at han støtte på vanskeligheter som hindret ham i å dra videre til Norge. Fengselsstraffen som mannen var idømt i underrettene ble derfor stående. Du kan lese dommen her.