I saken A v. Norway fant EMD at Norge ikke hadde krenket uskyldspresumsjonen. Men hva vil det egentlig si å være uskyldig inntil det motsatte er bevist?
Saken gjelder påstått krenkelse av uskyldspresumsjonen i EMK artikkel 6 nr. 2. Uskyldspresumsjonen innebærer at ingen skal behandles eller omtales som om de er skyldige i et straffbart forhold før domstolene har avsagt fellende dom. Blir tiltalte frikjent skal han behandles som uskyldig. Dette betyr at det finnes noen grenser for hva domstolene kan uttale om en tiltalt som blir frikjent i en straffesak. Problemstillingen kommer særlig på spissen der den fornærmede har fremmet et krav om erstatning (også kalt oppreisning) som skal behandles i straffesaken. I straffesaker må faktum være bevist ut over enhver rimelig tvil for at tiltalte skal kunne dømmes. I sivile saker er beviskravet langt lavere. Her er hovedregelen såkalt sannsynlighetsovervekt, det vil si at det må være mer sannsynlig at faktumet er riktig enn at det er feil. Denne forskjellen kan føre til situasjoner der tiltalte blir frifunnet i straffesaken, men likevel dømt til å betale erstatning for det samme saksforholdet. Spørsmålet om hvorvidt dette kan innebærer en krenkelse av uskyldspresumsjonen, har vært oppe både for Høyesterett og EMD i flere saker.
I saken som EMD behandlet ble klageren, A, i tingretten dømt for voldtekt av barn under 14 år. Han ble samtidig dømt til å betale 80 000 i oppreisningserstatning til fornærmede. A anket til lagmannsretten og ble frifunnet for voldtekten, men erstatningskravet ble opprettholdt. A anket erstatningskravet videre til Høyesterett og hevdet at lagmannsrettens begrunnelse for å tilkjenne erstatning krenket uskyldspresumsjonen. Han anførte videre at denne delen av lagmannsrettens dom måtte oppheves.
Høyesteretts ankeutvalg ga A medhold i at uskyldspresumsjonen var krenket. Lagmannsretten hadde uttalt seg på en måte som skapte tvil om hvorvidt tiltalte var uskyldig, og dermed krenket uskyldspresumsjonen. Høyesterett tillot likevel ikke anken fremmet, da det var tilstrekkelig reparasjon for A at det ble konstatert krenkelse.
A klaget saken inn for EMD og anførte at siden lagmannsrettens dom ikke ble opphevet av Høyesterett utgjorde denne en vedvarende krenkelse av EMK artikkel 6 nr. 2. Klageren anførte også at dette krenket hans rett til et effektivt rettsmiddel etter EMK artikkel 13. EMD påpeker at saken i hovedsak knytter seg til EMK artikkel 6 nr. 2, og behandler klagen etter denne bestemmelsen. EMD viser til at EMK artikkel 6 nr. 2 ikke stenger for at det sivilrettslige erstatningskrav kan idømmes innenfor rammene av en straffesak der tiltalte har blitt frikjent, heller ikke når kravet bygger på samme faktum som straffesaken. Det vil likevel kunne krenke uskyldspresumsjonen dersom den delen av dommen som angår erstatningskravet inneholder uttalelser som reiser tvil om at tiltalte var skyldig.
EMD la vekt på at lagmannsretten ikke hadde brukt strafferettslige ord og uttrykk da de avgjorde erstatningskravet. Den omstridte setningen var del av en dom som ellers fremsto som nøye og detaljert utformet. Erstatningsansvar i seg selv er ikke i strid med uskyldspresumsjonen, og i dette tilfellet uttrykte ikke plikten til å betale erstatningsansvar noen konstatering av strafferettslig skyld. EMD fant derfor, i motsetning til Høyesterett, at lagmannsrettsdommen ikke innebar noen krenkelse av uskyldspresumsjonen. Når Høyesterett hadde satt den delen av lagmannsrettens begrunnelse som de mente var problematisk til side, mente EMD behandlingen hos nasjonale domstoler hadde vært tilstrekkelig. Du kan lese selve avgjørelsen her.