Torsdag 28. juni avviste Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) en norsk klagesak om fengsling av en barnefamilie på Trandum i 24 dager. EMD mente klagerne hadde tilgang til et effektivt rettsmiddel mot menneskerettighetsbrudd ved å anlegge sivilt søksmål mot staten i Norge.

Saken gjaldt en familie med et barn på rundt halvannet år, som hadde fått endelig vedtak om utvisning fra Norge. Familien ble i 2016 fengslet på familieenheten på Trandum utlendingsinternat i 24 dager i påvente av uttransport fra Norge. Den første fengslingen ble ikke anket, men det ble tingrettens kjennelse om å forlenge fengslingen etter 14 dager. Lagmannsretten hevet ankesaken, fordi familien var uttransportert før anken ble behandlet. Videre anke til Høyesterett førte heller ikke frem.

Far og datter klaget saken inn for EMD. De anførte at fengsling av familien var et brudd på forbudet mot umenneskelig og nedverdigende behandling i Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 3, at fengslingen var et uforholdsmessig inngrep i deres familieliv i strid med EMK artikkel 8, og at fengslingen var i strid med EMK artikkel 5 fordi det norske regelverket ikke tilfredsstilte kravet til klarhet og forutberegnelighet og fordi det ikke var godtgjort at norske myndigheter hadde vurdert alternativer til fengsling.

EMD fremhevet at subsidiaritetsprinsippet for beskyttelsen av rettigheter etter konvensjonen er avgjørende. Dette prinsippet innebærer at det i første rekke er nasjonalstatene som skal beskytte konvensjonsrettighetene. Først hvis det viser seg at disse rettighetene ikke ivaretas godt nok på det nasjonale plan, kan EMD komme inn og overprøve de nasjonale vurderingene. EMD viste videre til konvensjonens artikkel 35, som krever at nasjonale rettsmidler må være uttømt for at EMD skal kunne behandle en sak. Denne bestemmelsen henger sammen med artikkel 13, som forutsetter at det i nasjonal rett finnes en effektiv adgang til å få prøvet konvensjonskrenkelser.

Hadde klagerne et effektivt rettsmiddel de kunne bruke for å få prøvet konvensjonskrenkelsen nasjonalt? Hvis de hadde det, ville nasjonale rettsmidler ikke være uttømt, og da ville ikke EMD kunne behandle saken.

EMD bemerket at klagerne hadde tilgang til et slikt effektivt rettsmiddel så lenge de var fengslet, nemlig muligheten til å anke over fengslingskjennelsene, noe de også hadde benyttet seg av. Spørsmålet var om de også hadde tilgang til et effektivt rettsmiddel etter at de var uttransportert til Afghanistan.

EMD viste til en tidligere norsk rettssak om et lignende forhold (Borgarting lagmannsrett LB-2016-8370), hvor staten ble idømt erstatningsansvar i tillegg til at det ble avsagt fastsettelsesdom for konvensjonskrenkelser. EMD mente at denne avgjørelsen viste at Norge gir adgang til å anlegge et sivilt søksmål etter uttransportering, og at et slikt søksmål kan være et effektivt nasjonalt rettsmiddel for konvensjonskrenkelser. Klagerne i saken hadde ikke anlagt et slikt søksmål. Det forelå ingen informasjon om at det var praktiske hindringer i veien for å benytte denne muligheten.

Når det fantes et effektivt nasjonalt rettsmiddel som ikke var benyttet, var nasjonale rettsmidler ikke uttømt, og EMD avviste saken.

Beslutningen fra EMD innebærer ikke at EMD «frikjenner» den tidligere praksisen med fengsling av barnefamilier på en familieenhet på Trandum utlendingsinternat. Det den klargjør, er at spørsmålet om konvensjonskrenkelse i denne konkrete saken først må søkes avgjort ved nasjonale domstoler, før spørsmålet eventuelt kan bringes inn for EMD.
Du kan lese vår omtale av Borgarting lagmannsretts dom her, og om NIMs arbeid med fengsling av barn på Trandum i vår årsmelding for 2017 s. 61 flg.