Norge ble i forrige uke frifunnet av Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) i en barnevernssak. Domstolen mente at beslutningen om å tillate adopsjon av to barn mot morens vilje ikke var i strid med hennes rett til familieliv. Dette er den tredje barnevernssaken på kort tid der Norge frifinnes.

Barna på bildet er ikke tilknyttet den omtalte saken. Illustrasjonsfoto: Michal Janek, Unsplash unsplash-logoMichal Janek

Av seniorrådgiver Anniken Barstad Waaler

Saken som ble avgjort forrige uke gjaldt et foreldrepar med to små barn. Barna ble ved flere anledninger akuttplassert i beredskapshjem grunnet mistanke om familievold fra far. I forbindelse med at mor hadde samvær med barna under tilsyn ble barna bortført av maskerte menn på oppdrag fra far. De ble funnet igjen hos far dagen etter, og det ble besluttet at barna skulle plasseres i fosterhjem på hemmelig sted. Både mor og far ble nektet samvær,  far ble dømt for bortføringen og forlot landet. Mor og far ble senere fratatt foreldreansvaret og barna ble besluttet adoptert mot foreldrenes vilje.

Det EMD skulle ta stilling til, var om norske domstolers avgjørelse om å frata mor foreldreansvar og å tillate tvangsadopsjon var et brudd på hennes rett til familieliv etter EMK artikkel 8.

EMD mente at selve avgjørelsesprosessen i saken hadde vært tilfredsstillende. Domstolen viste til at saken hadde pågått over flere dager både i fylkesnemnda og i tingretten – som begge var sammensatt av en fagdommer, en sakkyndig dommer og en lekdommer; at mor hadde vært representert av advokat under hele prosessen, og at det hadde vært sakkyndige vitner. Domstolen mente derfor at mors rettssikkerhet var godt ivaretatt.

Fratakelse av foreldreansvar og tvangsadopsjon er et svært vidtrekkende barnevernstiltak.  Det bryter i realiteten alle familiebånd. Slike barnevernstiltak er kun tillatt dersom det foreligger «eksepsjonelle omstendigheter» og tiltaket i hovedsak er motivert av hensyn til barnets beste.

EMD så ingen grunn til å stille spørsmål ved de vurderinger den norske tingretten hadde foretatt med tanke på barnas særlige sårbarhet, og de skadevirkninger et nytt brudd i deres de facto familiesituasjon ville ha for dem. EMD viste videre til at tingretten hadde vurdert at selv om morens situasjon hadde bedret seg etter bruddet med far, så ville hun ikke være i stand til å ha omsorg for to så sårbare barn. Det var derfor helt usannsynlig at noen av foreldrene ville være i stand til å ha foreldreansvar for barna i fremtiden. Grunnet sikkerhetssituasjonen til barna, var det utelukket at mor kunne få ha samvær med dem. Barna hadde ingen eller svært svak tilknytning til mor, men hadde god tilknytning til sine fosterforeldre. EMD påpekte at i en situasjon hvor tilknytningen mellom biologiske foreldre og barn er svak, vil dette ha konsekvenser for graden av foreldrenes beskyttelse av sin rett til familieliv etter EMK artikkel 8.

EMD mente derfor at det forelå eksepsjonelle omstendigheter i denne saken, og at norske myndigheters beslutning om å frata mor foreldreansvaret og tillate tvangsadopsjon i hovedsak var motivert ut fra barnas beste. Hennes rettigheter etter EMK artikkel 8 var derfor ikke brutt.

Dommen, som ikke er rettskraftig, er nok et eksempel på hvordan EMD anser sin kompetanse som subsidiær til den nasjonale rettsprosessen og rettslige avveiningen. Så lenge den nasjonale prosessen anses god, og EMD vurderer at de nasjonale beslutningene er begrunnet på en forsvarlig måte etter avveining av kriterier utpenslet i EMDs praksis, er domstolen mer tilbakeholden i sin overprøving – selv ved så inngripende barnevernstiltak som tvangsadopsjon.

EMD har med dette avgjort den tredje av totalt ni norske barnevernssaker domstolen har til behandling. De to tidligere avgjørelsene har vi omtalt 8. september 2017 og 12. januar 2018. Sistnevnte, den såkalte Strand Lobben saken, ble klaget videre til EMDs storkammer. Den 9. april 2018 besluttet domstolen at saken skulle avgjøres av storkammeret. Endelig avgjørelse i Strand Lobben-saken vil derfor antakelig ikke foreligge før utløpet av 2019.