I en dom fra juni 2019 kom Bergen tingrett til at isolasjon i varetekt var i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 8. At isolasjon var «vanlig praksis» på grunn av ressursmangel betydde ikke at isolasjonen var lovlig.
Saken gjaldt i utgangspunktet utmåling av straff, herunder hvor mye straffen skulle reduseres som følge av at domfelte allerede hadde sittet i varetekt. En slik fastsettelse av reduksjon i straff kalles «varetektsfradrag».
Retten la til grunn at domfelte i 12 dager hadde sittet innelåst på cellen 23 timer i døgnet og at han kun hadde kontakt med andre i forbindelse med lufting en time i døgnet. Retten karakteriserte dette som isolasjon og kom til at det var et inngrep i domfeltes rett til privatliv etter EMK artikkel 8.
For at inngrepet skal være i tråd med EMK må det ha hjemmel i lov, ivareta et legitimt formål og være nødvendig i et demokratisk samfunn.
Retten kom til at isolasjonen ikke hadde grunnlag i lov. Det forelå ikke et formelt vedtak om utelukkelse fra fellesskap. Fra fengselets side ble isolasjonen begrunnet med manglende ressurser i ferietiden. Tingretten kom til at dette var i strid med straffegjennomføringsloven § 17, som sier at innsatte skal ha adgang til fellesskap med andre innsatte så langt det er praktisk mulig. At isolasjon på grunn av ressursmangel i fengselet var vanlig praksis kunne heller ikke medføre at isolasjonen var lovlig.
Retten kom dermed til at isolasjonen innebar en krenkelse av EMK artikkel 8. For å reparere konvensjonskrenkelsen mente tingretten det måtte gjøres et større fradrag i straffen enn det som følger av straffeloven § 83 annet ledd. Retten fastsatte derfor et skjønnsmessig fradrag på 1 ½ dag per dag domfelte satt isolert under varetektsoppholdet.
Dommen er ikke rettskraftig.