Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) ble etablert 21. januar 1959 for å avgjøre saker om påståtte brudd på Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK), begått av Europarådets medlemsland.

Den europeiske menneskerettsdomstol
Foto: ©ECHR-CEDH Council of Europe

Siden oppstarten har EMD avsagt dommer i mer enn 20 600 saker. Antallet dommer EMD avsier hvert år varierer, men det har skjedd en stor økning siden opprettelsen i 1959. I 2017 avsa domstolen 1 068 dommer, og i toppåret 2009 avsa EMD hele 1 625 dommer. Til sammenlikning ble det avsagt 837 dommer til sammen mellom 1959 og 1998. Tre medlemsland: Tyrkia, Italia og Russland – står for 40 prosent av dommene EMD har avsagt siden 1959. I 2017 sto Russland, Tyrkia og Ukraina for omtrent halvparten av dommene. 

Ikke alle klagene som EMD mottar ender med dom eller frifinnelse. Klagene kan også ende med beslutning om at saken avvises. Vanlige grunner til at saker avvises handler om at nasjonale rettsmidler ikke er uttømt, det vil si at saken ikke har gått så langt som mulig i det nasjonale rettssystemet, eller at klagen åpenbart er grunnløs.

De siste årene har EMD behandlet komplekse problemstillinger, og i flere saker har domstolen behandlet klager som omhandler liknende juridiske spørsmål sammen.  Selv om antallet avsagte dommer har sunket i enkelte år, har domstolen behandlet stadig flere klager. Siden 1959 har EMD behandlet omtrent 798 600 klager.

Nesten 40 prosent av konvensjonsbruddene EMD har funnet, dreier seg om retten til en rettferdig rettergang i EMK art. 6. Konvensjonsbruddene relaterer seg både til rettferdighetskriteriet og lengden på behandlingen av saken.  De andre menneskerettighetene som EMD oftest finner brudd på er retten til frihet og sikkerhet og vernet om eiendomsretten. 

Verden har forandret seg siden EMK ble vedtatt i 1950, gjennom blant annet sosiale, kulturelle, politiske og teknologiske endringer. EMD har derfor måttet ta stilling til spørsmål som det var vanskelig å forestille seg at kunne bli aktuelle da domstolen ble opprettet for 60 år siden. Siden opprettelsen har EMD tatt stilling til spørsmål angående abort, aktiv dødshjelp, adopsjon for homofile, bæring av religiøse symboler, anerkjennelse av transpersoner, beskyttelse av journalistiske kilder og miljøspørsmål.

EMDs praksis har noen ganger ført til at medlemslandene må endre lovgivningen sin. For eksempel fremholdt EMD i dommen Dudgeon v. Storbritannia fra 1981 at straffelovgivning som kriminaliserer homofili er i strid med retten til privatliv etter EMK artikkel 8. Det var dermed ikke lenger mulig for medlemslandene å opprettholde et strafferettslig forbud mot homofili. EMDs praksis har også slått fast at stater plikter å beskytte innbyggere som er utsatt for vold i nære relasjoner (se Kontrovà v. Slovakia). Det er heller ikke er lov å diskriminere mellom barn født i og utenfor ekteskap (se Marcx v. Belgia). Gjennom rettspraksis har EMD dessuten fastlagt kriterier som må være oppfylt for at medlemsstater skal kunne overvåke sine innbyggere, og grenser for bruk og lagring av innbyggernes personlige data (se henholdsvis Roman Zakharov v. Russland og S og Marper v. Storbritannia).