Vold og overgrep mot kvinner er et alvorlig og vedvarende samfunnsproblem i Norge. Regjeringen må trappe opp innsatsen for å bekjempe vold i nære relasjoner.
150 000 personer opplever vold i nære relasjoner hvert år. Antallet anmeldte voldtekter med fornærmede under 14 år fortsetter å øke, og drapsstatistikken viser at hele 25 prosent av drap begått i Norge er partnerdrap. I tillegg viser undersøkelser at samiske kvinner rapporterer om mer vold enn kvinner i majoritetsbefolkningen for øvrig.
Ikke bare er vold- og overgrepsproblematikken et særlig alvorlig samfunnsproblem. Det er også en stor menneskerettslig utfordring. Dette er fordi statene har plikt til å forhindre at enkeltindivider blir utsatt for overgrep fra andre. Altså har staten en plikt til å forebygge, avverge og etterforske vold og overgrep mellom privatpersoner.
Flere menneskerettighetskonvensjoner gir slik beskyttelse, for eksempel FNs kvinnekonvensjon og Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK). I 2018 ble Norge oppfordret av flere ulike FNkomiteer til å gjøre mer for å beskytte de voldsutsatte.
I 2017 ratifiserte Norge Europarådets konvensjon om forebygging og bekjempelse av alle former for vold mot kvinner og vold i nære relasjoner, den såkalte «Istanbul-konvensjonen». Konvensjonen er en menneskerettslig nyvinning, fordi den angir detaljert og konkret hvordan statene skal utforme sin politikk for å forebygge og bekjempe vold og overgrep.
Konvensjonen omtales derfor ofte som en «gjennomføringskonvensjon», fordi den søker å bygge bro mellom statens rettslige forpliktelser slik disse er nedfelt i lov, og hvordan den faktiske tiltaksutformingen bør gjennomføres i praksis.
Istanbul-konvensjonen er tuftet på noen grunnprinsipper hvor særlig hensynet til effektiv koordinering av offentlige tjenester, krav til helhetlig og kunnskapsbasert tilnærming, samt krav til tydelige forebyggingsforpliktelser og krav til tjenesteapparatets kompetanse, er av sentral betydning.
De klare koordineringsforpliktelsene er ett av flere aspekter som gjør at Istanbul-konvensjonen skiller seg ut i en menneskerettslig sammenheng. Både statlig og kommunal forvaltning, herunder det tjenesteapparatet som er i kontakt må den voldsutsatte, må koordinere sin innsats for å kunne forebygge vold og overgrep.
I forlengelsen av dette, stiller konvensjonen krav til at myndighetene har en kunnskapsbasert tilnærming til hvordan de best kan forebygge, avverge og etterforske vold og overgrep. Altså må staten sørge for datainnsamling og forskning. Staten må anskaffe kunnskap om hvordan vold og overgrep skjer og om det må spesifikke tiltak til for å imøtegå problemet.
Dette innebærer blant annet kunnskap om eventuelle sårbarheter hos de som er offer for vold og overgrep. Det kan for eksempel tenkes at det må utarbeides særskilt tilpassede tiltak for ulike sårbare grupper. Dette kan være personer med annen etnisitet enn majoritetsbefolkningen, eldre voldsutsatte, eller andre, hvis dette er nødvendig for å gi adekvat beskyttelse mot vold og overgrep.
Disse forebyggingsforpliktelsene konkretiseres ytterligere gjennom krav til tjenesteyternes kunnskap. Det er en forpliktelse etter konvensjonen at det tjenesteapparatet som er i kontakt med den voldsutsatte har egnet kompetanse til å oppdage vold og overgrep. Altså må den enkelte tjenesteyter ha nødvendig kunnskap om særtrekk eller sårbarheter ved offeret slik som kjønn, etnisitet eller religion, dersom det er av betydning for muligheten til å oppdage at noen utsettes for vold og overgrep.
Disse detaljerte menneskerettslige forpliktelsene sammenholdt med den faktiske vold- og overgrepssituasjonen i Norge, krever etter vårt syn styrket politisk innsats. NIM anbefaler derfor at myndighetene som et utgangspunkt bør utarbeide en ny sektorovergripende handlingsplan mot vold i nære relasjoner.
NIM oppfordrer norske myndigheter til å sørge for styrket gjennomføring av sine menneskerettslige forpliktelser til å forebygge, avverge, etterforske og straffeforfølge saker om vold og overgrep.