Ved regjeringens behandling av spørsmålet om hjemhentingen av den norske kvinnen og hennes to barn fra Al-Hol-leiren i Syria var det ene barnets helsetilstand et viktig moment. I ettertid er det reist spørsmål om hva myndighetene kan opplyse om barns helsetilstand.

Stetoskop
Foto: Hush Naidoo / Unsplash

Retten til privatliv følger av Grunnloven § 102. En tilsvarende bestemmelse følger av EMK artikkel 8. Retten til privatliv innebærer blant annet at myndighetene plikter å behandle personlige opplysninger om helseforhold konfidensielt. Deling av helseopplysninger må ha et rettsgrunnlag og være forholdsmessig. Forholdsmessighet krever i praksis en tungtveiende begrunnelse. Til illustrasjon er det etter norsk lov ikke adgang for domstolene og påtalemyndigheten til å innhente opplysninger fra en lege om et barns helsetilstand uten samtykke fra de foresatte i en straffesak mot foreldrene, f.eks. i en sak om falsk forklaring etter utlendingsloven.

Brudd på taushetsplikten er straffbart

Retten til konfidensialitet om helseopplysninger skal sikre personvernet til den enkelte og bevare tilliten til helsevesenet. Uten slik beskyttelse risikerer vi at personer som trenger helsehjelp eller deres omsorgspersoner lar være å søke hjelp, eller at de er tilbakeholdne med å gi helsevesenet opplysninger som kan bidra til riktig og god behandling. Det kan skade pasientens helse. Mennesker med behov for helsehjelp til seg selv, barn eller eventuelt andre pårørende, skal kunne oppsøke helsevesenet uavhengig av atferd eller livssituasjonen for øvrig. Det er særlig behov for slik konfidensialitet der personen det gjelder har vært involvert i straffbare handlinger eller andre klanderverdige forhold. Personvernet omfatter også opplysninger om personens moralske integritet, f.eks. opplysninger som røper at personen har forklart seg falsk.

Helsepersonell og andre personer som arbeider eller utøver tjeneste for forvaltningen er rettslig forpliktet til å hindre at andre får adgang eller kjennskap til opplysninger om folks legems- eller sykdomsforhold eller andre personlige forhold som de får vite om i egenskap av å være helsepersonell. Brudd på taushetsplikten er straffbart. Flere unntak fra taushetsplikten finnes, men de bygger på svært tungtveiende hensyn. f.eks. hensynet til å forebygge mishandling av et barn eller hindre at noen blir uskyldig straffedømt. Den som opplysningene gjelder, kan samtykke til deling av opplysningene. Samtykke gir bare grunnlag for å dele opplysninger som omfattes av samtykket. Der opplysningene gjelder barn under 16 år, innebærer foreldreansvaret som hovedregel rett til å gi samtykke på vegne av barnet. Alle unntak fra taushetsplikt, også samtykke fra foreldrene, må imidlertid praktiseres i tråd med retten til privatliv.

Konfidensialitet skal vektlegges

Offentlige myndigheters videreformidling av opplysninger om personlige forhold til offentligheten, befinner seg i et spenningsfelt mellom flere kryssende rettigheter og hensyn. På den ene siden skal informasjonsbehandlingen respektere og sikre den enkeltes rett til privatliv. På den andre siden må dette balanseres både mot ytrings- og informasjonsfriheten. Videreformidling innad i det offentlige står i et spenningsforhold mellom de samfunnsmessige hensyn som taler for deling og personvernet. Ved avveiningene må hensynet bak retten til at helseopplysninger skal behandles konfidensielt vektlegges.

Det må sees hen til hvor sensitive personopplysningene er. Der helseopplysningene gjelder barn kommer også barnets beste inn som et grunnleggende hensyn i vurderingen av om opplysningene kan videreformidles. Barn trenger særlig beskyttelse på grunn av sin sårbarhet. Gitt mulige skadevirkninger av å dele personopplysningene, må dette vurderes nøye. Der myndighetene deler noens personopplysninger, kan de som rammes oppleve et sterkt legitimt behov for å rette eller nyansere bildet, og dermed måtte velge mellom belastningen det innebærer å leve med det, eller dele ytterligere sensitive personopplysninger.

Offentlig interesse

Siden den offentlige interessen må veies opp imot hensynet til private, må en vurdere nøye hvilke hensyn delingen skal ivareta. Delingen kan i alle fall ikke gå lenger enn nødvendig for å oppnå formålet. Regjeringens innhenting av opplysninger fra helsevesenet må vurderes opp imot personvernet. Det må videre skilles mellom videreformidling til offentligheten, herunder pressen, og at regjeringen deler opplysninger med Stortinget som ledd i at Stortinget utøver sin kontrollfunksjon overfor regjeringen. Det er antagelig større adgang til deling som et ledd i Stortingets kontroll, såfremt opplysningene fortsatt behandles konfidensielt av Stortinget og dets organer. Antall organer og personer som får tilgang til opplysningene har betydning. Regjeringens videreformidling til Stortinget, og behandlingen av opplysninger innad i Stortinget (f.eks. bak lukkede dører med taushetsplikt for representantene), bør antagelig vurderes hver for seg.