Ytringsfrihetstrusselvurdering 2021

Kronikk av Anine Kierulf, spesialrådgiver i NIM og førsteamanuensis ved UIO. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 23. september 2021.

Vi føler oss truet, tenner opp og fyrer løs. Hva kjøler vi ned på veien?

Forleden samlet jeg overskrifter om ytringsfrihetstrusler til et foredrag. De var ganske mangslungne: Hatefulle ytringer er en trussel mot ytringsfriheten. Loven mot hatefulle ytringer er en trussel mot ytringsfriheten. Amnesty/Faktisk.no/Engasjerte folk/Hets og hat/Fryktkultur/Kollegial smålighet er en trussel mot ytringsfriheten. Ytringsfrihetens største trussel er ubegrenset ytringsfrihet.

Hva gjør slike trusler? De kan få oss til å dempe oss, ikke orke å si det vi ville. Avstå fra å forske på lakselus, vindkraft, klima, kjønn eller andre politisk betente spørsmål. Fra å formulere livsviktig kritikk for eldre eller andre institusjonstrengende som utsettes for mangelfull omsorg eller overgrep. Lærere som blir ofre for voldelige elever i skolen

Bak trusselbeskrivelsene ligger frykt: Noe skremmer oss fra å bruke ytringsfriheten vår. Uansett hvor reell eller opplevd frykten er, kan den ha en nedkjølende effekt på vår ytringsiver. Da blir offentligheten mindre åpen, mindre opplyst, fattigere.

Noen ganger er frykten så stor at selv ikke de ytringstrusselfokuserte mediene vil snakke om dem. Selv om (eller kanskje nettopp fordi) den får dem til å gjøre helt andre redaksjonelle valg enn de ellers gjør. Mohammedkarikaturene som førte til halshuggingen av den franske læreren Samuel Paty i fjor, og til at den nylig avdøde kunstneren Lars Vilks måtte leve med politibeskyttelse i 14 år, har sentral forklaringsverdi i dekningen av de to dødsfallene. At svært få medier viser dem likevel, skyldes reell frykt. Hvor mange medieanalyser har du lest av den?

Også i den mildere enden av trusselskalaen kreves det et visst mot for å ytre seg. Det er alltid lettest å holde kjeft. Det første av Jens Bjørneboes ti bud til en ung mann som vil opp og frem i verden er ganske lett: «De som har flest, har alltid rett.» «Tenk alltid på hva folk vil si. Og ta den sterkestes parti. (…) Si alle hva de gjerne hører. Gå stille gjennom alle dører. (For sannhet bringer sorg og nød, mens daglig løgn gir daglig brød.)».

Mot er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig betingelse for at ytringsfriheten skal bidra til «sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse», som det står i Grunnloven § 100. Skal den det, må vi ikke bare være opptatt av å fremme våre egne syn, vi må lytte til andres. På ordentlig: Prøve å skjønne hva de faktisk mener, ikke bare hva vi føler at de sa. Bare hvis vi tolker hverandre velvillig, kan vi lære noe annet enn det vi allerede trodde. Å bruke hersketeknikker eller slå ned elendige stråmannsvarianter av andres argumenter kan alle klare. Hvor mye sannhetssøken blir det av dét?

Kan vi utdanne oss til en bedre debattkultur? I så fall virker det som vi må utdannes på andre måter enn i dag. Da folkerettsforsker Cecilie Hellestveit fremholdt akademias internasjonaliseringsfokus som én blant flere trusler mot den akademiske ytringsfriheten, satt hun lærde sinn i kok. Mellom flere gode motinnlegg som nyanserte utenlandske forskeres bidrag, var mange andre. En rektor mente hun burde trekke uttalelsene, og spurte om ikke mediene burde beskytte henne mot seg selv. (Han har senere beklaget.) Kollegaer karakteriserte hennes utsagn som «skadelige», «elitistisk nonsens» og «elfenbensnasjonalisme». En professor sa at folk som Hellestveit aldri ville fått jobb ved noe universitet, og at man slett ikke burde stille spørsmål ved internasjonalisering. En annen beskyldte henne – i et innlegg der betydningen av god debattkultur ble fremhevet – for å skape «grobunn for nasjonalismens negative sider». En rekke forskere fremholdt, uten forskningsbelegg, at Hellestveit ikke burde fremholde ting uten forskningsbelegg. Selv ble jeg av en professorkollega i fullt alvor bedt om å vurdere om Hellestveits «xenofobe» utsagn falt inn under straffelovens forbud mot hatefulle ytringer.

Man skulle tro at vi statsfinansiert høyutdannede akademikere kunne være gode forbilder for saklig, demokratisk debatt. I «å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale», som det heter i Grunnlovens § 100. Kanskje må vi isteden også i dette lære litt sunt bondevett av valgvinnerne Folk Flest.