Høyesterett om Tolga-saken- EMK er like bindende for kommuner som for staten

Fasaden på Høyesteretts hus i Oslo.
Fasaden på Høyesteretts hus i Oslo.

En ny og viktig kjennelse fra Høyesterett slår fast at kommunen kan stå som saksøkt i et erstatningssøksmål med påstand om brudd på Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK).  Kommunen er forpliktet til å respektere og sikre menneskerettighetene. Denne saken viser at kommunen kan pådra seg erstatningsansvar for brudd på EMK.

Tolga-saken HR-2022-401-A

Saken omhandler to personer som har reist erstatningssøksmål mot Tolga kommune for brudd på EMK. Bakgrunnen for søksmålet er at kommunen i flere år hadde registrert saksøkerne som psykisk utviklingshemmede uten grunnlag, og hadde meldt fra til fylkesmannen at de hadde behov for vergemål. Spørsmålet for Høyesterett gjaldt bare spørsmålet hvorvidt partenes erstatningskrav for ikke-økonomisk tap for påståtte brudd på EMK, kan fremmes i søksmål mot kommunen. Høyesterett vurderte ikke om partene hadde krav på erstatning.

I lagmannsretten fikk kommunen medhold i at søksmålet ikke kunne rettes mot kommunen, men måtte rettes mot staten. Det tungtveiende argumentet for lagmannsretten var at det er staten som er pliktsubjektet etter EMK, ikke kommunen. Lagmannsretten konkluderte derfor med at søksmålet måtte rettes mot staten, selv om det var kommunen som hadde begått den påståtte feilen.

Høyesteretts behandling

For Høyesterett anførte kommunen at begrunnelsen og resultatet i en annen sak (Vestre Viken-saken (HR-2011-2325-A)), måtte legge føringer for denne saken. Høyesterett hadde der konkludert med at et såkalt fastsettelsessøksmål for brudd på EMK måtte reises mot staten ettersom det er staten som er pliktsubjekt etter konvensjonen. Tolga kommune hadde anført at dette også måtte gjelde for søksmål om erstatning for ikke-økonomisk tap etter EMK.

Høyesterett anerkjente i Tolga-avgjørelsen at det er likheter mellom et fastsettelsessøksmål og krav om erstatning, men viser til at de rettslige konsekvensene likevel er forskjellig. Etter EMK artikkel 13 er staten ansvarlig for at det etableres effektive rettsmidler for borgerne, når deres friheter og rettigheter blir brutt. Etter EMK har det ikke betydning om reparasjonserstatningen rettes mot kommunen eller staten, så lenge dette avgjøres av «a national authority». Dette betyr at EMK ikke legger føringer på hvordan den enkelte stat skal fordele dette ansvaret internt.

EMK like bindende for kommunene som staten

Selv om det er staten som er pliktsubjekt etter EMK, har dette kun betydning for statens folkerettslige ansvar. Dette har mindre betydning i vurderingen av hvem som er erstatningsansvarlig internrettslig. Det presiseres dessuten i avsnitt 46 i kjennelsen at Den europeiske menneskerettskonvensjonen er like bindende for kommuner som for staten, noe som bl.a. fremgår av Grunnloven. Høyesterett vurderer derfor spørsmålet med utgangspunkt etter tvistelovens regler om rettslig interesse. Høyesterett viser til at norsk erstatningsrett bygger på at det rettssubjektet som har begått et rettsbrudd, også vil være erstatningsansvarlig for følgene av rettsbruddet så langt vilkårene for ansvar er oppfylt. Høyesterett ser ikke grunn til å gjøre forskjell mellom erstatningssøksmål med grunnlag i EMK og erstatningskrav på andre grunnlag.

Høyesterett kommer derfor til et annet resultat enn lagmannsretten. Krav for ikke-økonomisk tap for påståtte brudd på EMK kan rettes mot den offentlige instans som påstås å ha begått den erstatningsutløsende handlingen. I denne saken hadde derfor partene rettslig interesse å få reist erstatningssak mot kommunen med påstått krenkelse av EMK.

Kjennelsen kan du lese her