Sikkert for frihet. Fri for sikkerhet?

Kronikk av Anine Kierulf, spesialrådgiver i NIM og førsteamanuensis ved UIO. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 29. september 2022.

Hvor godt snakker egentlig sikkerhets- og frihetssfærene våre sammen? Jeg tror det er rom for forbedring.

Kommunalminister Sigbjørn Gjelsvik skapte bruduljer da han først nektet å publisere en rapport han hadde bestilt fra Forsvarets forskningsinstitutt Et av scenarioene  om hvordan fremmede makter kan påvirke norske valg handlet nemlig om hvordan russerne kan trolle Nei til EØS-grupper på nett.

Akkurat den tanken falt den EØS-kritiske ministeren så tungt for brystet at han sa rett ut at han ikke ville ha slike argumenter for EU og EØS pakket inn i en forskningsrapport, forskerne burde heller melde seg inn i et politisk parti og fremme dem der.

Påstander fra sittende statsråder om at fagfolk bare later som de driver med fag, men egentlig driver politikk, er egnet til å undergrave tilliten til vitenskapen. Den tilliten er regjeringen i sin langtidsplan for forskning ellers bekymret for. Påstander som avdekker så lite forståelse for scenarietenkning som her, er kanskje vel så egnet til å undergrave tilliten til statsråden.

Ikke fordi man ikke forstår modellering og prediksjon (hvem gjør vel det), men at dette scenarioet fremstod så fullstendig fremmed. For det er jo en fordel om de som styrer landet vårt har vært borti de trusselbildene som Norge står overfor. I de bildene er ikke dette scenarioet fullstendig fremmed.

Egentlig ville det vært en fordel om vi alle hadde vært borti disse trusselbildene. Også vi Vanlige Folk (det er vår tur nå). Det er jo vi som er motivet i disse bildene. Det er oss som er sårbare for truslene – det er nettopp fordi de manipulerer våre følelser og vårt engasjement og kan sulte eller plage eller ta livet av oss at de er trusler. Når sykehusene og nødetatene ikke lenger kan kommunisere fordi nettet er hacket, når vannet vårt forgiftes, når strømmen blir borte fordi vår lett-å-kartlegge kraftforsyning tas ut, når vi overveldes av migranter ad nye veier, når et atomkraftverk sprenges med vindretning Norge, når vår idealistiske kunnskapssektor infiltreres, når samfunnsdebattene våre trolles og polariseres enda mer enn vi greier selv – og når valgene våre manipuleres.

Vi mennesker trenger både trygghet og frihet. Våre demokratiske rettsstater beror på en ganske finstemt avveining av disse to nødvendige, tidvis motstridende, men gjensidig avhengige størrelsene. Avhengigheten forutsetter god forståelse av denne sammenhengen, i hele samfunnet. Har vi den?

Hvor godt snakker egentlig sikkerhets- og frihetssfærene våre sammen? Jeg tror det er rom for forbedring.

Hvis politiet hadde litt større forståelse for at Vanlige Folk tar ytrings- og demonstrasjonsfriheten for gitt, og at sikkerheten som skal til for at den friheten kan utøves er noe de sjelden tenker på. Og hvis Vanlige Folk hadde litt større forståelse for hva som egentlig skal til for at demonstrasjoner stort sett er trygge og hva det betyr at trusselnivået er økt til høyeste trinn. Hadde politiets kommunikasjon om at de ikke kunne garantere sikkerheten for pridetog etter terrorangrepet i sommer vært bedre? Og lettere for oss å forstå, og dermed akseptere?

Hvis de sikkerhetstenkerne som foreslår nye etterretningstjenestelover om tilrettelagt innhenting, nye hjemler for at PST skal kunne lagre opplysninger fra åpne kilder og ny eksportkontrollforskrift som griper inn i kunnskapssektorens frie flyt av personer med tanker og ideer: Hvis de hadde satt seg littegrann mer inn i hvordan Vanlige Folk tenker, og hvorfor – ville forslagene vært bedre, bedre forklart og bedre begrunnet da? Og ville de vært bedre besvart, hvis Vanlige Folk hadde hatt vært litt mer opptatt av de truslene forslagene var ment å demme opp for, enn bare av (den akademiske) frihetens uutholdelige letthet?

Det er flott med tykke vurderinger som forklarer hvilke mørke muligheter som truer. Det er ikke fullt så flott hvis vi tror at det at de finnes er nok til å forhindre at vi sender spionmistenkte gjesteforskere på konferanse for å trene på hvordan sivile vil reagere når gassrørledningene våre sprenges. Det er flott med brosjyrer og kronikker som sier vi må ta ansvar selv, og ha vann og havregryn og jod-tabletter i skapet. Men er det nok?