Barne- og ungdomskriminalitet og menneskerettighetene - Norges institusjon for menneskerettigheter

Regjeringen vurderer endringer i barnevernsloven og endringer i straffeloven for å møte disse problemene.

Menneskerettighetene sier en del om myndighetenes plikt til å beskytte barn mot kriminalitet, også fra andre barn. Disse rettighetene setter også grenser for hvilke tiltak staten kan iverksette overfor barn som har, eller kan ha begått et lovbrudd. Det er viktig at den offentlige diskusjonen bygger på en riktig forståelse av myndighetenes plikter og handlingsrom. Ett av spørsmålene som mange er opptatt av, er om myndighetene har adgang til å «låse inne» barn som begår alvorlige lovbrudd. I denne nettsaken svarer vi blant annet på dette spørsmålet.

Beskytter menneskerettighetene barn mot kriminalitet fra andre barn?

Det korte svaret på dette spørsmålet er ja.

Etter menneskerettighetene har staten både en plikt og mulighet til å beskytte barn som er eller kan bli ofre for lovbrudd – også for handlinger utført av andre barn. Dette følger av blant annet av FNs barnekonvensjon og Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK).

Viktige bestemmelser er barnekonvensjonen artikkel 19 om barns beskyttelse mot vold, overgrep og omsorgssvikt, EMK artikkel 2 om retten til liv og EMK artikkel 8 om retten til respekt for privatliv. Retten til privatliv omfatter blant annet en persons fysiske og psykiske integritet.

Barnekonvensjonen krever effektive systemer for å forebygge at barn utsettes for lovbrudd. Der lovbryteren er et barn, er det avgjørende med tidlig intervensjon.¹

Myndighetene har også en plikt til å avverge lovbrudd som myndighetene er, eller burde være, kjent med. Myndighetene må reagere med tiltak som det ut fra situasjonen er rimelig å forvente. Denne plikten til å reagere gjelder når det er en reell og umiddelbar risiko for lovbrudd. Fordi barn er særlig utsatt skjerpes denne plikten når lovbruddene rammer barn.

Les NIMs rapport om barns rett til beskyttelse her.

Frihetsberøvelse av barn som begår lovbrudd

Kan barn over 15 år frihetsberøves?

Den kriminelle lavalderen i Norge er 15 år. Barn over den kriminelle lavalderen som begår alvorlig kriminalitet, kan derfor både pågripes, varetektsfengsles, og dømmes til fengselsstraff.

Fordi barn er mer sårbare for påvirkning fra omgivelsene enn voksne, er terskelen for frihetsberøvelse i form av varetekt og fengsel høy etter barnekonvensjonen. Barnekonvensjonen artikkel 37 oppstiller to viktige begrensninger i adgangen til å frihetsberøve barn. For det første må fengsling være siste utvei, og besluttes for kortest mulig tidsrom. For det andre krever barnekonvensjonen at barn ikke skal sone sammen med voksne, med mindre dette i ekstraordinære tilfeller er til barnets beste.

NIM har tidligere vært kritisk til Høyesteretts praktisering av denne bestemmelsen.

I Norge reguleres terskelen for fengsling av barn i straffeprosessloven § 174 og § 184 og straffeloven § 33 og § 52 a. Barn kan bare varetektsfengsles når det er «tvingende nødvendig». Personer som var under 18 år på handlingstiden, kan bare dømmes til ubetinget fengselsstraff når det er «særlig påkrevd». Ung alder er også en formildende omstendighet i straffeutmålingen.

Høyesterett har sagt at terskelen for å dømme barn til ubetinget fengsel er høy. Som hovedregel skal andre tiltak, som ungdomsstraff, være forsøkt først. Ved de mest alvorlige lovbruddene som drap, drapsforsøk og grove seksuallovbrudd, er utgangspunktet likevel ubetinget fengsel. Ungdomsstraff og fengsel kan kombineres.

Barnekonvensjonen stiller krav til soningsforholdene for barn. For det første har barn noen særlige rettigheter, for eksempel tilbud om utdanning og kontakt med familien. For det andre gjelder noen særlige grenser for inngrep, for eksempel ved bruk av tvangsmidler og isolasjon. Barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i alle avgjørelser som berører barnet.

Kan barn under 15 år frihetsberøves?

Det korte svaret er ja, men at det skal mye til – frihetsberøvelse skal være siste utvei.

Menneskerettighetene stenger ikke for å frihetsberøve barn under den kriminelle lavalder, men vilkårene er strenge.

I Norge kan barn under 15 år verken straffedømmes eller varetektsfengsles. Dersom barnet må frihetsberøves, plasseres barnet på barnevernsinstitusjon eller i psykisk helsevern.

Det er barnekonvensjonen artikkel 37 og EMK artikkel 5 som fastsetter grensene for og adgangen til frihetsberøvelse av barn. Frihetsberøvelse kan bare skje der det er til barnets beste, ikke for å beskytte samfunnet. Å forhindre at et barn begår kriminelle handlinger kan imidlertid være til barnets beste i en del tilfeller. Dette må vurderes konkret i hver enkelt sak.

Menneskerettighetene stiller følgende krav ved frihetsberøvelse av barn:

For det første må frihetsberøvelse av barn være siste utvei. Myndighetene må derfor ha vurdert at ingen andre tiltak er tilstrekkelige for å ivareta barnets beste, som for eksempel hjelpetiltak i regi av barnevernet eller støtte til familien.² Barnekomiteen understreker at frihetsberøvelse bare er aktuelt i få tilfeller, og for eldre barn.³

For det andre må frihetsberøvelsen være forholdsmessig – det vil si at inngrepet ikke kan være strengere enn det som er nødvendig for å oppnå formålet. Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) har sagt at formålet med frihetsberøvelsen må være å forhindre alvorlig risiko for barnets utvikling.⁴

For det tredje må frihetsberøvelsen være begrunnet i hensynet til barnets beste. Vurderingen av barnets beste må være helhetlig og ta utgangspunkt i hvordan frihetsberøvelsen påvirker barnets rettigheter etter barnekonvensjonen. Det omfatter blant annet hvordan tiltaket påvirker barnets familieliv og relasjoner, omsorg og trygghet, behov for beskyttelse og sikkerhet, samt hvilken betydning frihetsberøvelsen kan ha for barnets sårbarhet, helse og utdanning.

For det fjerde skal varigheten av frihetsberøvelsen være kortest mulig. Hvor lenge en frihetsberøvelse kan vare, må derfor vurderes individuelt for det enkelte barn. EMD har ikke angitt noen konkret tidsgrense, men domstolen har sagt at når frihetsberøvelse ikke lenger er forholdsmessig, skal frihetsberøvelsen opphøre.

For det femte må institusjonsoppholdet være tilrettelagt på en slik måte at barnet får et pedagogisk eller utviklingsrettet tilbud. EMK artikkel 5 og praksis knyttet til den inneholder to kjernekrav: Det må eksistere et slikt tilbud til barna på institusjonen, og det må være et formål med plasseringen å faktisk tilby barnet dette.

For det sjette må et uavhengig organ jevnlig vurdere om frihetsberøvelse av barnet fortsatt er nødvendig. I Norge er det Barneverns- og helsenemnda som gjør disse kontrollene. Poenget er å hindre at barn forblir frihetsberøvet når det ikke lenger er grunnlag for det.

Kan barn under 15 år frihetsberøves med formål om å beskytte samfunnet?

I diskusjonene om barn som begår lovbrudd, pekes det innimellom på at barna må «låses inne» for å verne samfunnet. Det oppstår derfor et spørsmål om man kan frihetsberøve barn med samfunnsvern som formål.

For å svare på om det er mulig, må vi skille mellom hvilket grunnlag barnet frihetsberøves etter, og om man snakker om langvarig eller kortvarig frihetsberøvelse.

For akutte situasjoner, er det korte svaret ja.

For å hindre barn fra å begå vold og overgrep mot andre, kan de frihetsberøves for en veldig kort periode. I Norge skjer dette etter reglene i politiloven.

For lengre institusjonsplasseringer, er det korte svaret nei.

Etter EMK artikkel 5 bokstav d kan barn frihetsberøves «for the purpose of educational supervision». Formålet må være å tilby barnet et pedagogisk tiltak som ivaretar barnets utvikling, ikke å beskytte samfunnet i seg selv.⁵ Hensynet til å forhindre barnet fra å begå kriminalitet kan likevel komme inn i vurderingen om et institusjonsopphold er til barnets beste. Det må vurderes inngående. Til illustrasjon vil det kunne være tilfellet for en 14 år gammel gutt, som har over lengre tid vært involvert i alvorlig rusmisbruk, gjentatte ran og voldshendelser i nærmiljøet. Han sliter sterkt psykisk. For å kunne komme til at frihetsberøvelse er til barnets beste, må de negative virkningene av frihetsberøvelsen veies opp mot skadevirkningene av hans handlinger på han selv, og mulig reell hjelp og skadehindring et tilbud på institusjonen kan gi.

EMD har også akseptert relativt inngripende sikkerhetsopplegg på institusjoner, så lenge de tjener det pedagogiske formålet. ⁶ Selv om samfunnsvern ikke kan være et selvstendig formål, kan altså hensynet i realiteten ivaretas når barnet oppholder seg på institusjon.

Et annet grunnlag for frihetsberøvelse som kan være aktuelt, er EMK artikkel 5 nr. 1 bokstav e. Den gjelder frihetsberøvelse på grunnlag av medisinske tilstander av en viss alvorlighetsgrad. EMD har uttalt at det er adgang til frihetsberøvelse for å forhindre skade på personen selv eller andre.⁷ Vi er ikke kjent med praksis fra EMD som gjelder barn og dette grunnlaget for frihetsberøvelse.

Kan myndighetene senke den kriminelle lavalderen?

I Norge, Sverige og Danmark er den kriminelle lavalderen 15 år. I Norge, men særlig i Sverige, er det diskutert om den kriminelle lavalderen skal senkes. Er det adgang til det?

Etter barnekonvensjonen artikkel 40 plikter statene å fastsette en kriminell lavalder som markerer at barn under en viss alder ikke har skyldevne og dermed ikke kan straffeforfølges. Konvensjonen spesifiserer likevel ikke hvilken alder som skal velges, og overlater dette til statene.

FNs barnekomite har fremholdt at ungdomsårene er en særegen og avgjørende fase, der hjernen er i rask utvikling.⁸ Dette påvirker evnen til å vurdere risiko, og det påvirker impulskontrollen. Komiteen oppfordrer derfor statene til å ta hensyn til nyere vitenskapelige funn og heve den kriminelle lavalderen til minst 14 år. Komiteen roser de statene som har en høyere minstealder – for eksempel 15 eller 16 år. Komiteen fremholder at statene uansett ikke bør senke den minimumsalderen de har valgt og har fremmet en anbefaling om det til Sverige.

I Sverige diskuteres særlig en senkning for visse særlig alvorlige forbrytelser. Det svenske Instituttet for menneskerettigheter har advart sterk mot dette, og blant annet vist til den begrensning det kan innebære for barns rett til utdanning.⁹

I Danmark ble den kriminelle lavalderen senket fra 15 til 14 år i 2010, men hevet igjen to år senere. Tiltaket førte ikke til færre lovbrudd blant 14-åringer. Tvert imot viser forskning at en lavalder på 14 år medførte at flere unge begikk lovbrudd.

Oppsummeringsvis: Menneskerettighetene åpner for å senke kriminell lavalder. Men det kan bli mer utfordrende å ivareta barnets rettigheter om vi gjør det. Samfunnsverneffekten er også usikker.