Kronikk av Anine Kierulf, UiO og NIM. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 11. oktober 2025.
Et forsøk på å forklare noen spørsmål i forlengelsen av “Hvite striper, sorte får”
Hvem vil stanse en bok i 2025? En kjent ung mann som er tiltalt for alvorlige straffbare forhold i en sak som skal opp over nyttår, men som ikke er dømt for noe. Fordi han er sønn av kronprinsessen, er han likevel mer medieomtalt siste år enn de fleste straffedømte til sammen. Så mye at mediene selv lurer på om det er litt mye.
Hva vil han stanse? En bok om ham, fordi han mener den inneholder ærekrenkende påstander, som at han skal ha solgt kokain på Karl Johan.
Hvor står saken nå? Den ble avgjort av tingretten i forrige uke, men kan ankes.
Hvilket forhold er det mellom denne saken og straffesaken? De handler om helt ulike ting. I straffesaken er han tiltalt for seksuallovbrudd og vold. Fordi straff er samfunnets hardeste maktmiddel, kan han bare dømmes hvis skyld bevises ut over enhver rimelig tvil. Saken om boken er et sivilt søksmål, om stansing av og/eller erstatning for ærekrenkelser. Slike krenkelser må “bare” sannsynliggjøres for å kunne utløse erstatning, altså med mer enn 50%.
Hvorfor er saken spesiell? Fordi reglene om hva det ikke er lov å skrive om andre, for eksempel ærekrenkelsesreglene, må håndheves i ettertid, ikke før bøkene når sitt publikum. Slik håndhevelse i ettertid skjer i form av vanlige erstatningssaker.
Hva er grunnen til at man ikke bare kan stanse ytringer man mener er dumme og feil før de sprer seg? At vi har “frihet under ansvar”, også til å si ulovlige ting. Det er først etter at ytringer er fremsatt at vi vet hva de går ut på, og dermed kan reagere på dem – sosialt og rettslig. Denne friheten er slik av hensyn til den som vil ytre seg, men vel så mye av hensyn til oss her ute, som må kjenne til det som foregår i samfunnet rundt oss for å kunne ta stilling til det. Samfunnssamtalene våre kan ikke styres ovenfra i forkant, de må skapes og bearbeides nedenfra, av oss, hele tiden. Dette er en forutsetning for reelt demokrati. Derfor kan ytringsovertramp som klar hovedregel bare følges opp i etterkant, ikke avverges i forkant.
Hvordan kan man da stoppe bøker? Det finnes en “nødbrems” i rettssystemet som gjør at man kan sette ting på hold før en vanlig rettssak kommer opp, hvis det haster. På jussisk heter nødbremsen “midlertidig forføyning”. For å trekke i denne nødbremsen må man sannsynliggjøre at man har et rettslig krav – for eksempel at noen har begått en ærekrenkelse – og at man er i en slags nødsituasjon. I ytringssaker innebærer kravet til nødsituasjon at man må påvise at ikke-stans av ytringen vil medføre en “irreversibel skade”.
Hvilke eksempler har vi på bokstansing? Ikke så mange. I gamle dager ble bøker tidvis (forsøkt) stanset fordi de var “utuktige”, altså kunne krenke den offentlige moral. Som Jægers Fra Kristiania-Bohêmen (1885) og Krohgs Albertine (1886), Mykles Sangen om den røde rubin (1956) og Bjørneboes Uten en tråd (1966). I nye dager førte forsøket på å stanse Ingeborg Moræus Hansens bok Brent av Dragen i 2002 ikke frem, mens ærekrenkelsessaken etterpå endte i forlik. I 2007 ble boken Märthas engler, som handlet om engler, men ikke om Märtha, stanset i noen dager før partene inngikk forlik, fordi tittelen og bildet av henne på omslaget var villedende markedsføring.
Hva sa tingretten i forrige uke? At boken ikke skulle stanses. Retten mente påstanden om kokainsalg på Karl Johan var “sterkt krenkende”, og manglet “fyldestgjørende faktisk grunnlag”. Et slikt faktisk grunnlag kreves for at krenkende påstander likevel skal være vernet av ytringsfriheten.
Hvorfor ble den ikke stanset da, da? Fordi selv om boken allerede var utgitt, mente retten at stansing innebærer forhåndssensur – for dem som ennå ikke hadde lest den. Terskelen for slik sensur er svært høy. Inngrep i ytringsfriheten – som stansing – må uansett være nødvendige, og egnet. Stansing var ikke nødvendig for å hindre skadevirkningene av ærekrenkelsen, siden systemet i Norge er at slike virkninger kan repareres med erstatning etterpå. Selv om stansing kunne begrense videre spredning av boken, var stansingen ikke egnet til å hindre spredning av krenkelsen, fordi påstanden allerede var vidt spredt offentlig gjennom all medieoppmerksomheten om boken – og om nettopp denne påstanden.
Hva skjer videre? Hvis forføyningssaken ankes, går den til lagmannsretten. Hvis ikke, blir tingrettens avgjørelse stående. Spørsmålet om erstatning for ærekrenkelse kan forfølges i et eget, etterfølgende søksmål.