Kronikk av Kai Spurkland, direktør i NIM. Opprinnelig publisert i diverse aviser september 2025.
Fattigdom finnes også i verdens rikeste land. Når flere må stå i matkø og mange barn vokser opp med færre muligheter enn andre, er det ikke bare et sosialt problem, men et spørsmål om menneskerettigheter.
Dette er noe vi har råd til å gjøre noe med – og som vi er forpliktet til å gjøre noe med.
De siste ukene har vi igjen hørt sterke historier om fattigdom i Norge. I NRK-serien «Den norske fattigdommen» møter vi vanlige folk som sliter med å få endene til å møtes, til tross for at de bor i et av verdens rikeste land.
Fattigdom i Norge handler sjelden om å sulte, men om å mangle det de fleste tar for gitt: nok sunn mat, klær, en trygg bolig og muligheten til å delta i samfunnet. Statistisk sentralbyrå anslo i fjor at rundt 8 prosent av befolkningen har problemer med å dekke nødvendige utgifter.
En fersk rapport fra SIFO viser at mange barnefamilier med samlet inntekt under 800.000 kroner har utfordringer med å kjøpe inn det de trenger. Samtidig avdekker en NRK-kartlegging økende sosiale forskjeller mellom nabolag – også i samme kommune.
Vinteren 2023 advarte forskere fra Fafo om at stadig flere nordmenn må stille seg i matkø for å få nok å spise. Det betyr at absolutt fattigdom – ikke bare relativ fattigdom – kan bli et økende problem, også her til lands. Samtidig vet vi at også relativ fattigdom kan få alvorlige følger.
Folkehelseinstituttet har dokumentert en klar sammenheng mellom inntekt og utdanning på den ene siden, og helse og forventet levealder på den andre. En nylig studie viser også betydelige forskjeller i spedbarnsdødelighet, avhengig av foreldrenes inntekt og utdanningsnivå.
Fattigdom er et samfunnsproblem, men det er også et menneskerettighetsproblem. Norge har sluttet seg til FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, som gir alle rett til en tilfredsstillende levestandard – det betyr tilgang på nok mat, klær og bolig. Alle har også rett til sosial sikkerhet, helse og utdanning.
FNs komité for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter anbefalte i 2020 Norge å innføre effektive tiltak for å redusere inntektsulikhet og utrydde fattigdom. Nylig uttrykte også FNs barnekomité bekymring over økende ulikhet og fattigdom blant barn i Norge, og ba om forsterket gjennomføring av konkrete tiltak.
Fattigdom gjør det vanskeligere å realisere andre rettigheter på lik linje med resten av samfunnet. Barn som vokser opp i fattige familier, går sjeldnere i barnehage og fritidsaktiviteter, bor dårligere, lykkes dårligere på skolen og har oftere dårligere helse enn andre barn. Dette kan utfordre deres rettigheter etter barnekonvensjonen.
Konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter forplikter stater til å treffe tiltak til «the maximum extent of their available resources» for å sikre slike rettigheter. For et ressurssterkt land som vårt betyr det at forventningene er høye.
Kampen mot fattigdom er altså ikke bare en utfordring for velferdsstaten, men et spørsmål om grunnleggende menneskerettigheter. Vi har ressursene som skal til for å sikre at ingen faller utenfor – det handler om politisk vilje og prioritering. Dette er et problem vi både har råd til og plikt til å løse.