Kronikk av Anine Kierulf, UiO og NIM. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 9. august.
Demokrati forutsetter ytringsfrihet. Den vet våre fiender å utnytte. Hele tiden.
I sommer lanserte regjeringen en strategi for å styrke vår motstandskraft mot desinformasjon. Det var på høy tid. Jo mer algoritmestyrte offentlighetene våre blir, jo høyere. Tjenestene vi skattebetaler for å varsle oss om sikkerhetstrusler, har i tiår advart mot digital krigføring fra statlige og kommersielle skurker som vil oss og demokratiene våre uvel.
Det hjelper ikke stort. Vi og mediene våre har tross alt magefett og monsterflått å håndtere. Selv i et valgår. Et lite glimt i Folkeopplysningen kom da NRK i 2019 manipulerte skolevalget på Lillestrøm med fake news. Og da valget i Romania ble manipulert i vår. Men ellers? Selv om noen (over 85% i 2019) sikkert lar seg lure, er jo VI smartere enn som så.
Når desinformasjon først engasjerer, glir vi lett inn i ikke-lytter-gravene vi “diskuterer” det meste fra om dagen. Helt uten hjelp, selv om skurkene må flire: Sinnadynamikken som sporer oss av fra god diskusjon for bedre beredskap, tjener kun dem. Fordelen med ytringsfrihet er at vi står fritt, selv til dette. Ulempen er at friheten gjør oss sårbare for de som vil distrahere oss vekk fra reell meningslytting og nyanser som kan gjøre oss klokere.
Det er dumt, for strategien bør kritiseres. Den trengs, men prosessen frem til den kunne vært bedre forankret. Tiltakene – styrking av redaktørstyrte medier, forskning og opplæring – er viktige, men tradisjonelle, og lite konkrete. Medietilsynet skal gis et “utvidet mandat” til desinfobekjempelse, men hva mandatet går ut på, er ikke beskrevet. Uklar er også tanken bak å legge rollen til ett og et statlig organ, når poenget er å bygge sivil motstandskraft og mangfoldig medieforståelse. Og vår økte sårbarhet for desinfo kan jo ha noe å gjøre med synkende tillit til myndighetene.
Kombinasjonsøvelsen “effektiv desinfobekjempelse og ivaretagelse av ytringsfrihet” er i det hele tatt kronglete. Så kronglete at EU har utlyst store midler til å forske på den. Hvorfor? Fordi ytringsfrihet er begrunnet i at de – vi – som mener å ha funnet sannheten en gang for alle, ofte tar feil. Vi trenger kontinuerlig kritiske ytringer for å kunne sjekke at våre antatte sannheter er sanne, og ikke bare det vi gjerne vil tro. Ytringsfriheten produserer ingen sannheter, den bare muliggjør testing av alt som kommer seilende, så vi kan se om det vi tror egentlig holder vann. Desinfo og misinfo kan ikke bekjempes uten rom for og vilje til transparent og vedvarende sannhetssøken – i offentligheter som fungerer meningsbrytende.
Kritikken mot strategiens “sannhetsministerium” virker imidlertid litt overspent.
Noe av den skyldes frykten for EUs forordning om digitale tjenester, DSA, som strategien viser til. Men der strategiens mål er å redusere mengdene og virkningene av løgn og manipulasjon – som er dumt og skadelig, men lov – er DSAs mål å få digitale plattformer til å ta mer ansvar for å bekjempe allerede ulovlige ytringer. Det er to ulike ting.
Implementering av DSA ble varmt anbefalt av Ytringsfrihetskommisjonen, prosessen er for lengst i gang, og er nå på høring. I forlengelsen av sommerens debatt om strategien, har representanter for Senterpartiet og Venstre likevel gitt uttrykk for at de vil stemme mot DSA.
DSA skaper imidlertid få ytringsfrihetsproblemer som ikke alt finnes. Og kan kanskje avhjelpe noen av dem, litt. DSA pålegger plattformene å fjerne ulovlige ytringer. Som terror- og drapstrusler, grooming, nettovergrep mot barn, svindel, voldsoppfordringer og hatytringer. DSA innfører ikke nye forbud, men gjør at også plattformene må forholde seg til de medlemsstatene alt har lovfestet.
Målet er å begrense spredningen av ulovligheter, og gjøre modereringen av samfunnsamtalene våre litt mindre Kafkaaktige enn de er i dag. Middelet er blant annet bøter. Men usannheter og “kule”, kontrære ytringer kan altså ikke bøtelegges, uansett hvor de kommer fra.
Det er nok å kritisere snirkelforordninger som DSA for også. Men det er kanskje ikke så urimelig at de som tjener grovt på vår avhengighet av deres algoritmedop må ta litt av det ansvaret våre redaktørstyrte medier uansett er underlagt? For at våre demokratiske offentligheter kan fungere som nettopp dét?