Nylig ble en kvinne drept på åpen gate i Hønefoss av en mann hun tidligere hadde hatt et forhold til. Drap er den ytterste konsekvens når vi ikke evner å beskytte og hjelpe voldsutsatte. Andre lever årevis i en hverdag preget av vold de ikke klarer å flykte fra. For voldsutsatte er det avgjørende at hjelpen finnes og når ut til dem som trenger den, når den trengs.

I fjor var det rekordstor pågang hos krisesentrene, kunne vi nylig lese hos NRK. Antall dagsbesøk var det høyeste siden man startet å samle dataene for tjue år siden. Antall opphold på krisesentrene hadde også økt. I saken uttalte daglig leder ved Ringerike krise- og kompetansesenter at «Vi gir beskyttelse til alle kvinner, barn og menn som er utsatt for vold eller trusler om vold.»

Uttalelsen er dessverre ikke representativ for alle krisesentre i landet. Vi er et godt stykke unna en situasjon der alle voldsutsatte i Norge får det krisesentertilbudet som menneskerettighetene gir dem rett til.

Menneskerettighetene forplikter

Myndighetene kan ikke avverge all vold i nære relasjoner. Det krever heller ikke menneskerettighetene.

Når det derimot finnes en reell og umiddelbar risiko som myndighetene er eller burde være kjent med, må de reagere med tiltak som er egnede og forholdsmessige – og som gir praktisk og effektiv beskyttelse. Dette følger for eksempel av Den europeiske menneskerettskonvensjonenog Istanbulkonvensjonen mot vold i nære relasjoner.

Ikke bare staten, men også kommunene har en plikt til å ivareta befolkningens menneskerettigheter, slik det følger av Grunnlovens § 92.

Et beskyttelsestiltak som myndighetene må sørge for å ha på plass, er krisesentre der voldsutsatte kan oppholde seg trygt og få støtte og hjelp. Krisesentre må finnes i tilstrekkelig antall og må være tilgjengelige. I tillegg må hjelpetilbudet være innrettet slik at det tar hensyn til at voldsutsatte er en sammensatt gruppe med ulike behov. Dette ansvaret følger av Istanbulkonvensjonen artikkel 18 og 23. I Norge stiller krisesenterloven krav til at alle kommuner skal tilby krisesentre til personer som utsettes for vold i nære relasjoner.

For noen voldsutsatte er ikke hjelpen der når den trengs

Mange får god hjelp på krisesentre. Allikevel preges krisesentertilbudet i Norge også av menneskerettslige utfordringer. Her er tre av dem:

For det første mangler ulike sårbare grupper i flere kommuner et reelt tilbud om beskyttelse. Dette gjelder for eksempel personer som ruser seg. Mange kommuner og krisesentre har verken tilstrekkelig kompetanse på rus eller mulighet til å skjerme personer med rusproblemer fra andre beboere dersom dette er nødvendig. Dette må på plass for å kunne ivareta og gi et likeverdig tilbud til personer med rusproblemer. Krisesentrene er rett og slett ikke tilpasset deres behov.

Disse utfordringene gjelder også mange voldsutsatte menn og barna deres. Krisesentrene er hovedsakelig tilrettelagt for kvinnelige voldsutsatte, og i en undersøkelse gjennomført av Menon Economics oppgir to tredjedeler av sentrene at de mener at de ikke kan tilby et likeverdig botilbud til menn. Dette har også konsekvenser for barn som kommer i følge med far til krisesenter. Barn har selvstendig rett til beskyttelse uavhengig av sin forelder.

For det tredje opplever mange voldsutsatte en altfor lang reisevei. Dette gjelder for eksempel den samiske befolkningen i deler av Finnmark hvor avstanden til nærmeste krisesenter er så lang at man kan spørre seg om reiseveien i seg selv utgjør en barriere for å søke hjelp.

Både staten og kommunene gjør mye, men…

Denne våren vedtok Stortinget endringer i krisesenterloven. Lovendringene tydeliggjør blant annet kommunens plikt til å tilby likeverdige tilbud til alle voldsutsatte. Dette kan ha betydning for tilbudet til sårbare grupper eller menn. Kommunenes ansvar for koordineringen av tilbudet er også blitt tydeligere. Dette vil hjelpe. Men vi er langt ifra å være i mål. Stortingsmeldingen om krisesentertilbudet, som også kom denne våren, beskriver en rekke problemer med tilbudet som ikke adresseres av de nevnte lovendringene.

Vår erfaring er at utfordringene i krisesentertilbudet, også de vi har nevnt ovenfor, ikke primært kan løses ved hjelp av loven, men er helt avhengig av tilstrekkelig bemanning, kompetanse, tilgjengelighet, og at tilbudet er godt organisert.

Hva står på spill?

Å bli utsatt for vold i nære relasjoner gir alvorlige konsekvenser for offeret og pårørende, både psykisk og fysisk. For enkelte ender det også med drap.

I mange tilfeller er det mulig å både forebygge og beskytte mot vold i nære relasjoner. Men da må krisesentre og andre beskyttelsestiltak være på plass. Derfor må kommunene og staten i større grad prioritere beskyttelsen av voldsutstatte og krisesentrene. Det kan redde liv, og det haster.