Hva saken gjelder
I 2016 tildelte den norske regjeringen ti nye oljeutvinningstillatelser i sårbare naturområder i Arktis gjennom 23. konsesjonsrunde. På denne bakgrunn tok Foreningen Greenpeace Norden, Natur og Ungdom, Besteforeldrenes klimaaksjon og Naturvernforbundet ut stevning for Oslo tingrett i sak om tillatelsenes gyldighet. Klimasøksmålet gikk tre runder i det norske rettssystemet mellom 2016 og 2020. Høyesterett avsa sin dom 22. desember 2020, og miljøorganisasjonene tapte saken. Greenpeace, Natur og Ungdom og seks unge klimaaktivister sendte deretter en formell klage til EMD i Strasbourg. Den 16. desember 2021 tok domstolen saken til behandling og 28. oktober i år kom EMD med dom i saken som har fått navnet Greenpeace Nordic m.fl. mot Norge.
Hva sier dommen?
Kort forklart ble staten frikjent for brudd på artikkel 8, retten til privatliv. Domstolen klargjør videre i den 98 sider lange dommen en del viktige menneskerettslige forpliktelser når det gjelder å vurdere klimaeffekten av utvinning av olje og gass.
Prosessuelle spørsmål – offerstatus
De individuelle saksøkerne i saken, seks unge klimaaktivister, fikk ikke rett til å klage fordi de ikke oppfyller den strenge testen som er fastsatt i Klimaseniorinnen m.fl. mot Sveits om:
- en høy grad av eksponering for klimaskader og
- som ikke kan håndteres med tilpasningstiltak.
Organisasjonene Natur og Ungdom og Greenpeace Nordic fikk imidlertid rettslig klageadgang. Dette var fordi de oppfylte følgende tre kriterier som er fastsatt i KlimaSeniorinnen:
- organisasjonen er lovlig etablert og har klageadgang i Norge;
- et av formålene er å forsvare menneskerettighetene til medlemmene eller andre berørte mot trusler fra klimaendringer; og
- organisasjonen er genuint kvalifisert og representativ for dem som er utsatt for klimarelaterte skader.
I Klimaseniorinnen la EMD vekt på medlemskap og representativitet som momenter i vurderingen av klageadgang, men denne dommen viser at organisasjoner ikke må være medlemsbaserte for å oppfylle disse kriteriene.
Se relevante avsnitt: 301–312
Staters klimaforpliktelser gjelder også for petroleumstillatelser
Domstolen viser til at KlimaSeniorinnen klargjorde at stater er pliktige under artikkel 8 til å beskytte borgere innenfor sin jurisdiksjon mot konsekvensene av farlige klimaendringer.
I Greenpeace Nordic m.fl. mot Norge sier domstolen at disse forpliktelsene også gjelder for utvinningstillatelser. Begrunnelsen er at utvinningstillatelser som hovedregel vil føre til utvinning – som igjen er den viktigste kilden til norske klimagassutslipp og dermed klimaendringer. På bakgrunn av dette finner domstolen at det er en «tilstrekkelig nær sammenheng» mellom utvinningstillatelser og risikoen for at klimaendringer vil påvirke individers rettigheter i henhold til EMK artikkel 8.
EMD utvider i realiteten her ansvaret som ble fastsatt i KlimaSeniorinnen (som gjaldt territorielle utslipp) til å også gjelde forbrenningsutslipp – altså utslipp fra eksport av petroleum.
Se relevante avsnitt: 291–300
Se vår analyse av KlimaSeniorinnen her.
Stater er pliktige til å gjennomføre konsekvensutredninger av petroleumstillatelser
Domstolen sier at «an adequate, timely and comprehensive environmental impact assessment in good faith and based on the best available science» må gjennomføres før staten tillater handlinger som kan føre til klimaendringer og dermed konsekvenser for rettigheter. Et petroleumsprosjekt er en handling som krever en slik konsekvensutredning.
Dette er helt i tråd med synspunkter fra en rekke andre domstoler som har etablert lignende prosessuelle krav, herunder ITLOS, IACtHR, EFTA-domstolen og ICJ, noe EMD også skriver i dommen.
Se relevante avsnitt: 317–325
Se vår nettsak om EFTA-domstolens avgjørelse her.
Se vår nettsak om den rådgivende uttalelsen fra ICJ her.
Konsekvensutredningen kan gjøres på PUD-stadiet, men vurderingen må oppfylle visse krav
Domstolen uttrykker skepsis til den norske prosessen der vurderingen av klima- og miljøkonsekvenser ble utsatt til senere stadier. Den finner likevel at det norske systemet var akseptabelt, og peker særlig på at Høyesterett hadde fastsatt en plikt for staten til å nekte godkjenning av et prosjekt også på PUD-stadiet (Plan for utbygging og drift) hvis det var i strid med vurderinger opp mot klima- og miljø. Videre viser den til EFTA-domstolens avklaring om at nasjonale domstoler kan komme til å måtte kjenne PUD ugyldig hvis konsekvenser ikke er vurdert.
NIM anbefalte i stor grad det samme i vår utredning fra 2022.
Se relevante avsnitt: 325–335.
Innholdskrav til konsekvensutredninger
Domstolen sier ikke veldig mye om innholdet i konsekvensutredningene, og går ikke inn på det norske regelverket på dette punktet, men peker likevel på noen overordnede krav.
Ifølge domstolen må vurderingene som et minimum inkludere et estimat av både produksjons- og forbrenningsutslipp, og det må vurderes om disse utslippene er i tråd med klimaforpliktelser etter nasjonal og internasjonal rett. I tillegg må det være offentlige høringsrunder på et tidspunkt der alle utfall enda er åpne og utslipp kan forhindres.
Domstolen peker i sin begrunnelse for hvorfor Norge ikke har brutt artikkel 8 på at EIA-direktivet (prosjektdirektivet, som er gjennomført i norsk rett) krever at man ser på de kumulative utslipp fra norske prosjekter samlet, og ikke bare vurderer utslippene fra enkeltprosjekter.
NIM har i sin utredning fra 2022 og i ettertid anbefalt mye av det samme, særlig knyttet til å se helheten i utslippene og vurdere hvorvidt utslippene er kompatible med klimaforpliktelser, særlig Parisavtalens 1,5-gradersmål.
Se relevante avsnitt: 318, 319, 336.
Se NIM sine utredning om § 112 og konsekvensutredning her.
Se NIM sitt innspill til justering av saksbehandlingsprosessen for forbrenningsutslipp.
Se NIM sitt innspill til fagutredning om forbrenningsutslipp.
Hva er betydningen av saken?
Før denne avgjørelsen var det usikkerhet om hvorvidt stater har menneskerettslige forpliktelser knyttet til forbrenningsutslipp fra eksportert olje og gass. I Klimaseniorinnen antydet EMD at dette kunne være tilfellet, men nå foreligger en klar bekreftelse.
EMD klargjør for første gang at EMK setter visse juridiske grenser for produksjon av fossilt brensel, særlig knyttet til konsekvensutredninger. Her bygger avgjørelsen på en voksende mengde rettspraksis fra andre internasjonale domstoler. Dette understreker at man på klimaområdet ikke kan se hvert rettssystem isolert, men må se de bredere sammenhengene mellom menneskerettighetene og klimaretten.
Avgjørelsen kan få betydning både for fremtidige og pågående saker, særlig når det gjelder krav til konsekvensutredninger ved petroleumstillatelser.
Et særlig spørsmål som domstolen ikke helt avklarer er når og under hvilke omstendigheter stater er rettslig forpliktet til å avslå eller trekke tilbake olje- og gasslisenser.
NIMs arbeid med denne saken
Da saken var oppe til behandling i Høyesterett skrev NIM et skriftlig innlegg til domstolen.
Les NIMs skriftlige innlegg til høyesterett i klimasøksmålet her.
Da saken ble tatt inn til behandling av EMD leverte vi skriftlig innlegg på vegne av ENNHRI (den europeiske sammenslutningen av 51 nasjonale menneskerettighetsinstitusjoner).