Kronikk av Anine Kierulf, UiO og NIM. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 5. september.
Politikere kan gjerne kommentere pågående straffesaker. Det er bare én ting de må la være.
I partilederdebatten på TV2 søndag sa statsministeren: “Nå er det akkurat en dramatisk drapssak i forhold til et botilbud for unge i Oslo. Og spørsmålet er: Hva var det for slags tilfelle? Det var et privatisert opplegg med veldig dårlig bemanning, veldig dårlig sikkerhet.”
Det skapte reaksjoner. Fra politikere, som mente at han slo politisk mynt på drapet. Og fra jurister, fordi han foregrep straffesaken, og slik utfordret maktfordelingsprinsippet. Og uskyldspresumsjonen, at alle er uskyldige inntil det motsatte er bevist ved dom.
Og reaksjoner på det igjen. Vranglesning! Oppblåst av juristene, synes Klassekampens Bjørgulv Braanen. Pompøst og unødvendig å rasle med rettsstaten bare fordi Støre kløna litt, sa Dagbladets Marie Simonsen – han var jo “uten onde hensikter”.
Kanskje er det mulig å vranglese juristene mindre også.
Uskyldspresumsjonen kan krenkes helt uten onde hensikter. Maktfordelingen også. Og uten noen sannsynlighet for at påtalemakt eller domstoler faktisk lar seg påvirke av alt det rare politikere sier.
Fra den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) finnes flere eksempler på at politisk mediekløneri bryter uskyldspresumsjonen. En innenriksminister som sa at en arrestant var “en av dem som stod bak drapet” på et profilert parlamentsmedlem. En parlamentspresident som sa at en korrupsjonsmistenkt var “bestukket”. En justisminister som sa at tingrettens fellende dom i en anket sak var “modig og resolutt”.
Betyr dette at politikere ikke kan diskutere viktige samfunnsspørsmål som også straffeforfølges? Selvsagt ikke.
Politikere – av alle farger – kan gjerne kommentere pågående straffesaker også. Selvsagt.
De må bare la være å skape tvil om folks uskyld. Det lar seg gjøre: Fremhev som justisminister for all del trusselen syriafarere kan ha utgjort, bare dropp å forklare hvilken terrormedvirkning en siktet IS-kvinne har begått før hun er dømt for den. Som statsminister kan man jo si man er glad politiet har tatt den mistenkte gjerningspersonen i en voldssak, fremfor gjerningspersonen. Om man ikke er så opptatt av prinsipper kan det jo føles bedre, i det minste, når han senere blir frifunnet. Eller, hvis man vil bruke et barnedødsfall til å tydeliggjøre at fødetrygghet er viktig, ikke uttrykke seg så man skaper tvil om ansvaret dels kan ligge hos helsepersonellet i saken. Og, altså: Valgkamppåstå gjerne at private aktører i barnevernet gir større sjanse for utrygg bemanning, men fortrinnsvis uten å antyde at slike aktører kan ha noe av ansvaret for et tragisk drap under etterforskning.
Men hvorfor er det så nøye? En rekke siktede viser seg jo å være skurker? Og påtalejurister og dommere lar seg vel neppe påvirke?
Fordi en forhåndsdom fester seg. Og ikke kan ankes. Fordi man kan ta feil. Fordi påvirkning er vanskelig å måle. Både på proffer og Vanlige Folk. I straffesaker er de siste i flertall blant dommerne.
Poenget med uavhengig påtale og dom, er å få klarlagt hva som egentlig har skjedd. Hvem sa, visste, forstod og gjorde hva, når, hvordan, hvorfor. Alle som har lest mediefremstillinger av en sak de selv kjenner detaljene i, vil vite at dette kan ha noe for seg. Slike prosesser tar tid. Hvert bevis, hvert argument skal vris og vendes og holdes opp mot hverandre. I ordnede former, der begge sider får forberede seg og komme til orde. All rimelig og fornuftig tvil skal komme tiltalte til gode. Det viser seg ofte at det har skjedd noe helt annet enn vi først trodde.
Knirk fra kverulerende jurister? Jada. Men slikt knirk vi heier på at noen gidder å drive med når presidenter over dammen prøver å undergrave maktfordelingen der. Eller når Stortinget i siste liten lar være å vedta maktforskyvende sivilbeskyttelseslover.
Som Stortinget fremhevet da de sikret domstolsuavhengigheten grunnlovsvern i fjor: det er nødvendig å trygge maktfordelingsprinsippet og rettsstaten for å motvirke demokratiforvitring. Også påtaleuavhengigheten er foreslått grunnlovfestet. Rettsstaten forutsetter pompøst og tilsynelatende unødvendig knirk. Derfor knirker påtale og dommere og advokater og byråkrater alt de kan, hver dag.
Politikerne trenger ikke det – jøje meg, så kjedelig det ville blitt da. De må bare la være å foregripe etterforskning og bevisbedømmelse og skape tvil om folks uskyld. Det burde være overkommelig.