Kronikk av Anine Kierulf, UiO og NIM. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 24. mai.
Veien til en tannløs grunnlov er brolagt med de mest respektfulle hensikter.
Om det er kommet noe godt ut av trumpete dommerangrep, irreversible feildeportasjoner til terrorfengsler og handelskrigerske MAGAplask, må det være nyvunnen forståelse for sterke grunnlovers betydning for demokratiet.
Vi er med rette stolte av Grunnloven fra 1814, ikke minst i mai. Stortinget har rustet den opp de siste tiårene. Målet er bedre menneskerettsvern, å få Grunnlovens ord til å speile statsskikken og være en sentral rettskilde. Fint, hvis annet vern – som den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK), skulle svikte. Eller bli sagt opp av virketrengte regjeringer som innser hvor mye bry individvern kan skape for politikken de vil ha.
Er grunnlovgiverviljen honorert? Det er ikke så lett å lese ut av Høyesteretts praksis. I fjor ble det klart at man ikke kan få dom for brudd på grunnlovsrettigheter – mens man kan få det for brudd på EMK. Der også lignende EMK-rettigheter er relevante, er det vanskelig å finne noen rød tråd i når domstolen mener grunnlovsrettighetene har betydning. I ytringsfrihetssaker er EMK nesten alltid – og Grunnloven nesten aldri avgjørende. Høyesterett har behørig respekt for lovgiver, men hva med grunnlovgiver?
Midt i 17. maiforberedelsene forsvant en av de få rettighetene som har vært sterkere i Grunnloven enn i EMK. I en dom fra Høyesterett ble det som var et tilnærmet absolutt forbud mot forhåndssensur i ytringsfrihetsparagrafen Grunnloven § 100, med ett til en ordinær interesseavveining. Frem til nå: Nesten umulig å sensurere bort selv kjente, fremtidige ytringer. Nå: Når staten synes gode grunner taler tilstrekkelig for å forhåndssensurere litt, selv ukjente ytringer, så kan den det.
Dommen gjaldt en mann som hadde publisert ugreie videoer på TikTok og Facebook. Han fikk straff, men ble også fradømt retten til å være på plattformene i halvannet år. Definitivt ingen stor sak. Men liten tue kan velte stort lass, mange prinsipielle saker er sånn. Løse støvletthæler og dårlig agurkstøttende bambuspinner skaper grunnleggende kontraktsrett. Grunnlovens eiendomsvern hviler på en holme i Sandefjord som var litt tynn og smal.
Hvorfor er egentlig forhåndssensur så farlig? Ulovlige ytringer kan fordømmes sosialt og straffes rettslig, men først etterpå – når man vet hva de går ut på. Frihet under ansvar, etterfølgende ansvar, er en demokratisk forutsetning: Vi er avhengige av å vite hvilke tanker som driver våre medborgere, for å kunne mobilisere mot dem, eller heie dem frem. Et gjett: Få har betydd mer per person for antirasistisk mobilisering det siste tiåret enn de fire-fem koranbrennerne i Sian. Samfunnssamtalen kan ikke forhåndsstyres statlig ovenfra, den må knas og lutres nedenfra, hele tiden. Demokratiet, det er oss.
Både grunnlovsfedrene i 1814, Ytringsfrihetskommisjonen i 1999 og Stortinget i 2004, da en nypusset Grunnloven § 100 ble vedtatt, var opptatt av frihet under ansvar. Kommisjonen foreslo derfor et tilnærmet absolutt forbud mot forhåndssensur. Departementet – altså makta – foreslo i stedet et smidigere avveiningsalternativ. Fullt forståelig – strenge forbud er vanskeligere å få til å gå opp med alle kryssende hensyn en stat må sjonglere. Nedsiden er at avveiningsregler gir et langt svakere vern mot forhåndskontroll. Med dem kan skiftende makthavere selv bestemme hva de mener er så viktig at sensur må tåles.
Departementet forførte stortingskomiteen, men Stortinget besinnet seg etter offentlig debatt. Blant debattantene var Ytringsfrihetskommisjonens leder Francis Sejersted. Ringer det en bjelle? Viktig stortingssak som snur, fordi folk bruker ytringsfriheten sin? Som den sivilbeskyttelsesloven som nesten ble vedtatt? Der Stortinget nylig bråbremset sivilbeskyttelsesloven etter Høgbergs håndbrekk på Facebook, ble sensurforbudsvekkelsen i 2004 stanset av Sejersteds sklitakling (på ball).
Hverken historien eller aktualiteten beveget visst Høyesterett, selv om også dommerne der mener at forbudet etter grunnlovsordlyden er tilnærmet absolutt. For meg fremstår resonnementet slik: Ytringsfrihetskommisjonen foreslo A. Departementet foreslo B. Stortinget endte med å vedta A. Nå er begrunnelsene for B (som ikke ble vedtatt) brukt til å fastlegge det nærmere innholdet av A (som ble vedtatt).
Og bakom synger fremtidens forhåpentligvis ikke altfor sensurivrige statsmakter.