FN-pakten er et av folkerettens viktigste dokumenter og fastsetter grunnleggende regler for internasjonal politikk. Den viktigste regelen er forbudet mot å bruke militær makt mot andre stater, bortsett fra i selvforsvar eller hvis FNs sikkerhetsråd har gitt autorisasjon. Gjennom denne regelen har FN, til tross for sikkerhetsrådets handlingslammelse i enkelte situasjoner, spilt en viktig rolle i å forhindre kriger og internasjonale kriser gjennom hele etterkrigstiden. Med et nyhetsbilde preget av krig og konflikt, er ikke dette alltid like lett å forstå. Men man bør ikke sammenligne med hvordan det hadde vært i en verden uten konflikt. Man må sammenligne med hvordan verden ville vært uten FN-pakten, og uten en møteplass for alle stater.
På FNs 80 årsdag er bakteppet krevende. Krigene i Ukraina, Palestina og Sudan er ferske eksempler. I flere konflikter er FNs sikkerhetsråd ute av stand til å agere fordi en av veto-maktene ikke ønsker intervensjon. I andre situasjoner finnes ikke politisk vilje til å gripe inn, selv om ikke sikkerhetsrådet legger ned veto. Slike situasjoner undergraver tilliten til FN, men reflekterer det faktum at FN er medlemsstatene – ofte finnes det ikke politiske, militære eller økonomiske muskler til å intervenere i kriser og kritiske situasjoner.
FN-pakten forutsetter at det er en nær sammenheng mellom fred og menneskerettigheter. FN har definert grunnleggende rettigheter for alle mennesker og reddet millioner av liv gjennom nødhjelp og internasjonal bistand. Men flere land reduserer nå sine bidrag til FN, noe som har ført til en budsjettkrise som også rammer kjerneaktiviteter, herunder arbeidet for å fremme menneskerettighetene. FNs menneskerettighetsarbeid er i stor grad avhengig av frivillige bidrag, i tillegg til de regulære budsjettene. Derfor rammes dette arbeidet ekstra hardt når sentrale bidragsytere reduserer de frivillige bidragene, i tillegg til at manglende betaling av medlemskontingent gjør at de regulære budsjettene kuttes.
FNs menneskerettssystem har hatt en sterk vekst de siste tiårene. Vi har nå normer som dekker de fleste grunnleggende rettigheter, og som overvåkes av uavhengige ekspertkomiteer. Menneskerettighetsrådet har periodisk gjennomgang av menneskerettighetssituasjonen i alle land. De fleste menneskerettighetskonvensjoner har bred oppslutning, selv om mange staters manglende gjennomføring av forpliktelsene er et vedvarende problem. Men FN representerer et rammeverk og forum for vedvarende dialog og påvirkning for å øke gjennomføringen av menneskerettighetene nasjonalt. Menneskerettighetskonvensjonene utgjør standarder som ikke alltid nås, men som plasserer diskusjonene innenfor et paradigme man aldri kunne sett for seg før 1945. Til tross for mangler og utfordringer, representerer det internasjonale systemet for beskyttelse av menneskerettighetene et viktig bidrag til stabilitet.
Flere land har i de siste årene hatt en betydelig demokratisk tilbakegang og mennesker opplever å miste rettigheter de tidligere hadde. Domstolers uavhengighet innsnevres, og frivillige organisasjoner får vanskeligere arbeidsforhold. Dette går særlig utover sårbare grupper i samfunnet. I tillegg endres klimaet i et raskt tempo, og utgjør en prekær trussel mot realiseringen av menneskerettighetene, ikke minst for fremtidige generasjoner. FN, som arena for internasjonalt samarbeid, er et nødvendig forum for å møte en rekke av dagens utfordringer. Krigene i Ukraina, Gaza og Sudan, klimaendringer, kunstig intelligens, demokratisk og bærekraftig økonomisk utvikling, like rettigheter for sårbare grupper, er alle områder hvor FN, til tross for sine svakheter, spiller en avgjørende rolle for ivaretakelse av menneskers rettigheter og liv. FN er, 80 år etter opprettelsen, fortsatt en garantist for en regelstyrt verden basert på folkeretten.