Hva sier EMD om utvisning av utlendinger?

Utgangspunktet: ingen rett til asyl eller opphold

Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) inneholder ingen egen bestemmelse som gir rett til asyl, eller til å reise inn i eller bli værende i en stat hvor man ikke har statsborgerskap.¹Denne artikkelen gir vi en oversikt over reglene som gjelder etter Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK). Flyktningkonvensjonen og annet regelverk behandler vi ikke her. EMD har i sin praksis lagt til grunn at det klare utgangspunktet er at alle stater har rett til å kontrollere hvem som befinner seg på sitt territorium, og kontrollere utlendingers reise til, opphold i og utvisning fra riket.

Unntakene

Selv om man ikke kan kreve asyl i medhold av EMK, kan utvisning av en utlending i noen tilfeller stride mot menneskerettighetene. Dette følger av EMDs praksis.

Retten til liv etter EMK artikkel 2 kan være til hinder for utvisning. Dette gjelder der det er en substansiell risiko for utlendingen kan miste livet ved utsendelse. I slike tilfeller kan staten bli ansvarlig for menneskerettsbrudd dersom den likevel velger å utvise vedkommende.

Det samme gjelder forbudet mot tortur, umenneskelig og nedverdigende behandling i EMK artikkel 3. Etter praksis fra EMD kan utvisning av en utlending være i strid med artikkel 3 dersom det er god grunn til å tro at utlendingen vil utsettes for risiko for behandling i strid med artikkel 3 i landet hen skal vises ut til.

I tillegg verner EMK artikkel 8 privat- og familielivet. Personer som har fått oppholdstillatelse regnes gjerne som «settled migrants». Likevel kan det forekomme tilfeller der staten ønsker å utvise dem, gjerne grunnet straffbare forhold. Utvisning kan i noen slike tilfeller utgjøre brudd på EMK artikkel 8. Relevante kriterier i vurderingen er ifølge EMDs praksis blant annet:

• Hvor alvorlig lovbruddet er.
• Hvor lenge utlendingen har bodd i landet.
• Hvor lenge det er siden lovbruddet, og hvordan utlendingen har opptrådt i tiden etter.
• Nasjonalitet.
• Familiesituasjon, herunder om ektefellen visste om det straffbare forholdet da de ble gift, om utlendingen har barn og hvor gamle de er, og hvor vanskelig det vil være å fortsette familielivet i landet man skal sendes til. Her vil barnets beste være et relevant hensyn.
• Det er også av betydning i vurderingen om et eventuelt innreiseforbud er varig eller tidsbegrenset.

Det må altså foretas en konkret vurdering av landets behov for utvisning på den ene siden, og utlendingens rett til privat- eller familieliv på den andre siden. Jo mer alvorlig et lovbrudd er, jo mer skal til for at EMK artikkel 8 hindrer utvisning. Dermed er beskyttelsen ikke like absolutt som der det er snakk om alvorlige trusler mot liv eller helse.

Der grunnlaget for oppholdet i landet fra begynnelsen av er usikkert eller utrygt, for eksempel om man har løyet på en asylsøknad eller oppholdt seg ulovlig i landet, vil utvisning etter EMDs praksis normalt bare være i strid med artikkel 8 hvis det foreligger eksepsjonelle omstendigheter (“exceptional circumstances”). Her skal det altså mer til før artikkel 8 forhindrer utvisning.

Det finnes også noen særlige bestemmelser som for eksempel forbyr kollektiv utvisning uten individuell vurdering, og som sikrer prosessuelle rettigheter i utvisningssaker. Disse behandler vi ikke nærmere her.

Hvor ofte blir stater dømt i utlendingssaker?

Ifølge statistikk fra Europarådet har det vært klaget inn nesten 7000 saker om immigrasjon for domstolen mellom 2016 og 2025. Av disse ble det konstatert brudd på menneskerettighetene i 291 saker, altså 6 %. Dette viser at de aller fleste klager over utvisning ikke fører frem.²Se oversikten her: https://ks.echr.coe.int/documents/d/echr-ks/focus-on-immigration

I EMD blir de færreste saker fremmet til realitetsbehandling. Det betyr at majoriteten av saker avvises uten realitetsbehandling, ofte fordi de åpenbart ikke kan føre frem.

Hva med Norge?

Norge har blitt dømt tre ganger for brudd på menneskerettighetene i saker om utvisning. Alle sakene har dreid seg om retten til familieliv etter EMK artikkel 8.

• Nunez mot Norge (2011) gjaldt en dominikansk kvinne som hadde fått opphold i Norge under falskt navn. Her ble det konstatert brudd på EMK artikkel 8 fordi utsendelsen av henne samt et innreiseforbud ville skille henne fra hennes to mindreårige barn, som bodde i Norge. Barnas rett til familieliv og hensynet til barnets beste ble avgjørende, og det hadde tatt lang tid fra myndighetene oppdaget de ulovlige forholdene til de fattet vedtak om utvisning.
• I Butt mot Norge (2013) hadde to pakistanske brødre kommet til Norge sammen med sin mor, og fått opphold på humanitært grunnlag. Etter ti år i landet ble oppholdstillatelsen trukket tilbake, blant annet fordi familien i perioden hadde bodd i Pakistan i tre år. En av brødrene var dømt for vold, etter å ha slått til en person med knyttneve. EMD fant at utvisningsvedtakene krenket EMK artikkel 8. Det ble særlig vektlagt at det var snakk om en enkeltstående voldshendelse langt tilbake i tid, og at brødrene hadde sterke bånd til Norge, hvor de hadde tilbrakt mesteparten av sitt liv. Det ble også vektlagt at det hadde gått lang tid fra myndighetene oppdaget oppholdet i Pakistan til brødrene ble besluttet utvist, samt at broren som var dømt for vold ikke hadde begått flere straffbare forhold.
• I Kaplan m.fl. mot Norge (2014) ble en mann fra Tyrkia utvist grunnet ulovlig opphold i Norge, samt at han var dømt for legemsbeskadigelse. Han hadde tre barn i Norge, inkludert en datter med autisme. EMD fant at barnas rett til familieliv og hensynet til barnets beste ble utslagsgivende, og at det derfor forelå krenkelse av EMK artikkel 8. Det ble særlig vektlagt at den ene datteren hadde særlige omsorgsbehov, og at det var en lang periode fra myndighetene var kjent med mannens forhold og frem til utvisning ble besluttet.

Samtidig er Norge frikjent i tre saker, i tillegg til at mange saker er avvist uten realitetsbehandling som åpenbart grunnløse.³Vi har ikke statistikk fra EMD som viser hvor mange norske saker på utlendingsfeltet som er avvist.

I den nyeste saken om immigrasjon, Alleleh m. fl. mot Norge (2022), hadde en kvinne fra Djibouti blant annet oppgitt feil identitet i asylsøknaden, og påstått å være fra Somalia. Før dette ble oppdaget, hadde hun fått fire barn med en norsk statsborger. EMD fant at utvisning ikke ville krenke kvinnens rett til familieliv. Det forelå ikke eksepsjonelle forhold som stengte for utvisning, og domstolen aksepterte myndighetenes avveiing av individets og samfunnets interesser, herunder at familien kunne flytte eller besøke hverandre i Djibouti, og at kvinnen kunne søke om kortere besøk til Norge. Barnets beste hadde blitt forsøkt ivaretatt i så stor grad som mulig i forhold til den offentlige interessen i å sanksjonere kvinnen for hennes lovbrudd. Det ble også vektlagt at myndighetene ikke hadde brukt lang tid på avgjørelsen slik som i Nunez og Butt-sakene.

Saken viser at staten normalt har et stort handlingsrom, selv om det foreligger sterke familiebånd som blir vanskelig å opprettholde ved utvisning. I slike saker skal det altså en del til at EMK er krenket hvis staten har en berettiget interesse i å utvise personen, for eksempel ved straffbare forhold. EMD vektla også særlig at den norske domstolen hadde foretatt en reell balansering av de ulike hensynene som talte for og imot utvisning, som overlater et handlingsrom til norske myndigheter.

Et sammendrag av alle sakene mot Norge innen asyl- og innvandring kan leses her.

Hvis du ønsker å lese flere sammendrag av liknende saker mot andre land, har UDI en oversikt her.