Kronikk av Anine Kierulf, UiO og NIM. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 7. juli.
Patos kurerer ikke kreft.
Det ordet som var i begynnelsen, var logos. Litt avhengig av hva man tror og føler, kan logos bety Gud, og fornuft. Fornuft som motsats til følelser, for eksempel. Som man i stedet når med patos. Logos er ganske avgjørende for vitenskap. Mer enn patos, i alle fall. Hvor godt funker det da å styre vitenskapen etter følelsesmessige reaksjoner på ord?
Under den selverklært ytringsfrihetselskende Trump 2.0 er en rekke ord blitt forbudt. Eller, ikke forbudt, da. “Bare” avgjørende for forskningsfinansiering. Det gir tidvis absurde utslag. I USA – men også for alle samarbeidende forskere, selv her i Norge. Forskning på kreftfremkallende kjemikalier i vann stanses fordi “clean water” er mistenkelig. Hva med hodeskader, på grunn av “trauma”? Litt paradoksalt for pro-liferne om forskning på god fosterhelse vanskeliggjøres av at den ofte inneholder det belastede “kvinne”, men, men.
Selv om politisk innblanding i forskning sjelden blir så dust som dette, er det gode politiske og vitenskapelige grunner til å fastholde at forskere, snarere enn politiserte byråkrater, bør kvalitetsvurdere forskningsprosjekter.
Og til at støtteverdighet ikke bør vurderes basert på følelser utløst av enkeltord. Om nå ordene og følelsene går den ene eller den andre veien. Selv de mest iherdige trumpologeter bør kunne nikke til dette. En del var med rette oppbragt over alle de ikke-ulovlige ordene som føltes ulovlige på universitetene før 2025. Da ikke de som var for woke, men de som ødela for gode forskere som ikke var woke nok.
Vitenskap og politikk henger uvegerlig sammen: Uten penger, ingen forskning. I USA er føderal forskningsstøtte 30-doblet siden 1950. Skiftende regimer har støttet vitenskap for egne politiske mål, ved å finansiere forskning på romkappløp, våpenindustri, vaksineutvikling.
I demokratiske samfunn kan vi være uenige om hvor mye og hva slags forskning som skal skattebetalerfinansieres. Men nettopp fordi vi er så uenige, må vi ha noen spilleregler for hvordan uenigheten kan håndteres over tid, hvis ikke også det som faktisk funker i samfunnet skal rives ned for hvert skifte.
Tørt, men fundamentalt: Saksbehandlingsregler. Due process. Som likebehandler, motvirker følelsesbaserte hensyn og ender med avklaringer. Åpenhet om reglene på forhånd, slik at prosessen ikke blir helt gresk, og Kafka’sk til mens man går. Fravær av nye regler med tilbakevirkende kraft. Av at innvilget støtte til årelange prosjekter uforklart stanses midt i løpet. En ny undersøkelse av USAs helsedepartement NIH, verdens største offentlige medisinske finansieringskilde, viser en dramatisk økning av det siste. Mellom 2015 og 2024 ble under 20 pågående prosjekter stanset underveis, og da grunnet sykdom eller misbruk. Rundt 1500 er stanset så langt i 2025. Ofte uten forklaring. Et av prosjektene – wokefri forskning på genvariasjoner – ble antagelig stanset fordi prosjekttittelen inneholdt “diversity” fremfor “variance”.
Nylig møtte jeg Princetonsosiologen Shamus Khan i en akademisk frihetsdebatt på OsloMet. Et av hans budskap var at vi for lenge har tatt for gitt offentlig støtte som gjør vitenskapen politisk sårbar. At vi ut over å «forske som før», må besvare samfunnsspørsmålet: Hva er poenget med akademia?
Det svaret forutsetter at forskere, i tillegg til å forske og undervise, formidler. Vi er ikke opplysningen, men overfor samfunnet er det vi som må vitne om hva opplysning og vitenskap er.
Som politikk har også forskning spilleregler. Som må følges i god tro for å funke. Hva går de ut på? Hvordan sikrer vi egentlig at forskningen er vitenskapelig, og ikke bare forkledd politikk? Hva er det vi forsker på? Hvordan? Hvorfor?
«Alle» er enige om at formidling er avgjørende. Ikke bare for samfunnet, også for fortsatt forskning – og finansiering. Likevel er det mer patos enn logos i statens og universitetenes fremelsking av forskeres formidlingsoppdrag. Vi kommer oss fremdeles raskere opp og frem om vi ikke bruker tiden vår på slikt. En ting er at formidling ikke incentiveres, våre største universiteter gir oss heller ingen, eller svært begrenset, arbeidstid til formidling. Det burde de kanskje gjøre noe med? Spre ordet.