Kronikk av Anine Kierulf, UiO og NIM. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 11. oktober 2025.
Havregrøt er klissete, men ikke samfunnslim nok.
Forrige helg fikk flere av oss bekreftet betydningen av å ha et beredskapslager i kjelleren. I alle fall om uværet Amy ikke fylte kjelleren med vann. I så fall fikk vi trent på hvor beredskapslageret bør ligge også.
Men når det smeller neste gang, og kanskje verre, enten det er stormer eller stater som skaper strømbrudd eller flom, og vi kanskje overlever noen dager eller uker, med eller uten beredskapsvennen vår, hva gjør vi etter det?
Det er jo ikke sånn at forsvaret og politiet og heimvernet og hjelpeorganisasjonene tar over da, og driver samfunnet vårt videre. Det må vi gjøre selv. Og den motstandskraften som trengs for å drive samfunn fordrer sterkere lim enn havregrøt på primus.
For tiden finnes knapt en arbeidsplass der ikke “beredskap” har sneket seg inn i strategier og faglunsjer. Beredskap er det nye KI, og fint er det, vi trenger mer kunnskap om trusselbilder i endring, der selv trygge allierte plutselig fremstår som alt annet. Selv om sikkerhetstjenestene våre har beskrevet disse truslene i årevis, har vi jo aldri helt trodd at sykehusene og nødetatene plutselig kan hackes ut av funksjon, vannet vårt forgiftes, at kraftforsyningen tas ut, at fraværet av en plan B og C for mobilnettene kan lamme omtrent alt, og alt det skumle andre.
Selv møtte jeg Amy i Odda, der det årlige litteratursymposiet het “Eksplosjon”, og der kulturell motstandskraft var tema. Den ellers betenkte ytringskulturhøvdingen Knut Olav Åmås smalt til som demokrati- og teknologioptimist. Den ellers trusselfokuserte politimesteren i Oslo snakket mindre om granater og mer om skolebibliotek. «Vi har alle et ansvar for å gjøre det vi kan for å hindra at heile demokratiet og rettsstaten vår eksploderar».
Men hvordan bygger vi det beredskapslageret? Ikke med luftvern og krutt som fremste forsvar, men med kulturell og litterær brobygging mellom menneskesinn, mente hun. Ikke helt typisk pol’tipreik, men desto viktigere. For vår reelle motstandskraft fordrer jo nettopp dette: At de som primært tenker på sikkerhet og de som primært tenker på frihet snakker sammen. De samtalene smelter sjelden så sømløst sammen som i Odda, men det er mange gode tilløp rundt om.
Like lite som de fleste av oss kan bli eksperter på KI, blir vi eksperter på beredskap. Vi Vanlige Folk må i stedet – både før, under og etter krise og krig – være gode på alt det beredskapen vår er der for å sikre: Demokrati. Rettsstat. Kultur. Tillit. Velferd. Vi må trene på å skjønne mer av det disse størrelsen vi forlengst kjenner, men tar for gitt. Vi klarer ikke å forsvare dem godt ellers.
Helt nødvendig sikkerhetstenkning lett kan overskygge både maktfordeling og demokrati om vi ikke klarer å ha flere tanker i hodet på én gang, slik Høgbergs Håndbrekk viste oss ved bråbremsingen av sivilbeskyttelsesloven i vår.
Demokrati har vi jo en viss forståelse for, heldigvis. Den fjernere størrelsen “rettsstaten” er det verre med. Et lyspunkt var det derfor da Institutt for offentlig rett høst fikk hastereetablert et rettsstatskrasjkurs for folk som ikke studerer jus: Uten tid til markedsføring håpet vi på kanskje 30-40 studenter, i stedet har vi 200 oppmeldt til eksamen.
Kanskje er det slik at vi ikke vet helt hva vi har, før det nesten er borte. Eller er under angrep. Kanskje kan både truslene og beredskapsfokuset slik gjøre at vi blir mer opptatt av institusjonene som tross alt forener oss i all ulikheten. Litt som når alle, herunder raddisrepublikanere, slutter ring om kongen når Netflix truer. Sjelden har vel så mange ellers eitrande uenige nordmenn blitt forent i så mye avpolariserende samhold av så få sjamaner.
Vi skal ikke forene oss enige. Uten by og land og ja og nei til EU, vindmøller, kabler, nrk-lisens, ulv, sau, grønne skifter, innvandring, kjønnsmangfold og formuesskatt, intet Norge. Men det går jo an å tenke over at vi har en del vi vil stå sammen for også, selv om vi tviholder på vår individuelle stolthet og selvbevissthet, på all vår anarkistiske tiltro til egen meningsberettigelse fra hver fjordarm, fjellgard storby og hytteknaus. At motstandskraft forutsetter medstandskraft.