Les hele dommen D.J. mot Norge på EMD nettsider.
Saken føyer seg inn i en tydelig trend der EMD godtar norsk barnevernspraksis knyttet til samværfastsettinger. EMD er tydelig på at vurderingene må være konkrete, godt begrunnet og til barnets beste.
Les også:
Sakens faktum
Barnet i saken, født 2010, ble akuttplassert i august 2018. Barneverns- og helsenemnda opprettholdt omsorgsovertakelsen i et vedtak noen måneder senere. Nemnda besluttet at det ikke skulle være samvær mellom mor og barnet, og at barnet skulle ha skjult adresse. I tingrettens behandling ble deretter samværet fastsatt til fire ganger i året med en varighet på to timer under tilsyn. Tingretten ga barneverntjenesten adgang til å fastsette andre nødvendige sikkerhetstiltak under samvær, herunder hvilket språk som skal brukes.
Saken ble anket inn til lagmannsretten i 2020. Lagmannsretten nektet anken over omsorgsovertakelsen fremmet, men tillot anken over samværsfastsettelsen og skjult adresse. En sakkyndig psykolog ble oppnevnt til å foreta en oppdatert vurdering med særlig vekt på sentrale momenter for fastsettelsen av samværets omfang, herunder morens omsorgsevne og om samvær ville påføre barnet urimelige belastninger.
Lagmannsretten kom, i likhet med Barneverns- og helsenemnda, til at det ikke skulle være samvær og at barnet skulle ha skjult adresse.
Lagmannsretten viste til at barnet hadde sterke reaksjoner i forbindelse med samvær og at barnet var traumatisert. Lagmannsretten viste videre til at barnepsykiatrien hadde anbefalt at det ikke burde være samvær, ettersom barnet trolig led av PTSD og samvær ville forstyrre traumebehandlingen. Etter lagmannsrettens syn måtte de lange periodene med sterke reaksjoner og frykt i forbindelse med samværene anses som uakseptable, helseskadelige og noe barn ikke burde utsettes for. Det ble understreket at avgjørelsen om at det ikke skulle være samvær ikke innebar at gjenforeningsmålet var oppgitt. Arbeidet med å tilrettelegge for samvær og mulig gjenforening måtte starte dersom barnet i fremtiden ble mer robust. Endelig vurderte lagmannsretten at skjult adressen klart var til barnets beste.
Avgjørelsen ble anket videre til Høyesterett, som avviste anken 7. januar 2021.
EMDs vurdering
EMD viste til at lagmannsretten hadde gitt en grundig begrunnelse for hvorfor samvær mellom mor og barnet ville utgjøre en urimelig belastning for barnet. Domstolen konstaterte at dette ikke innebar at gjenforeningsmålet var oppgitt.
Det fremgår at EMD la betydelig vekt på at barnet selv ikke ønsket samvær med moren, og på omfanget og karakteren av de negative reaksjonene i forbindelse med samvær. På denne bakgrunn var det ikke grunnlag for å konkludere med at avgjørelsen om at det ikke skulle være samvær var utilstrekkelig begrunnet. EMD bemerket at en forelder etter EMK artikkel 8 ikke har krav på tiltak som vil skade barnets helse og utvikling:
«A parent cannot be entitled under Article 8 to have such measures taken as would harm the child’s health and development (see also E.M. and Others v. Norway, cited above, § 59).»
Mor anførte også at de samværene som hadde vært, hadde hatt dårlig kvalitet, og at dette var fordi politiet hadde vært til stede og at det var nedlagt forbud mot å snakke mor og barns felles morsmål under samværene. Mor anførte at samværene ikke var egnet til å vurdere hennes omsorgsevner.
Til dette viste EMD til at lagmannsrettens vurdering av hennes omsorgsevner bygget på et bredt sett av beviser, og at mor selv hadde blitt direkte hørt av den norske domstolen. I tillegg understreket EMD at det er viktig å skape gode rammer for samvær, men i lys av de særlige omstendighetene i saken fant domstolen ikke grunn til å kritisere norske myndigheters vurdering av at barnet og mor ikke kunne snakke deres felles morsmål under de samværene som hadde vært. Bortføringsfaren medførte at tiltakene under samvær var tilstrekkelig begrunnet for å sørge for at barnets adresse ikke ble kjent.
Samlet sett fant EMD at avgjørelsen om at det ikke skulle være samvær og skjult adresse var forsvarlig begrunnet, og at inngrepet i familielivet ikke krenket EMK artikkel 8. Saken ble derfor avvist.