De norske barnevernssakene i EMD – ofte stilte spørsmål - Norges institusjon for menneskerettigheter

Innhold på denne siden

1. Hvor mange ganger har norske barnvernssaker vært vurdert i EMD?

De siste årene har EMD behandlet en lang rekke norske barnevernssaker, med grunnlag i retten til familieliv mellom foreldre og barn etter Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 8. Særlig sentral er storkammerdommen Strand Lobben m.fl. mot Norge fra september 2019. Denne dommen har dannet grunnlaget for en rekke etterfølgende saker.

Etter Strand Lobben har Norge blitt dømt for brudd på artikkel 8 i ytterligere 22 barnevernssaker. I løpet av de siste årene har barnevernssaker i hovedsak blitt avvist i domstolen.

I 2024 avviste EMD rundt 20 norske barnevernssaker som «åpenbart grunnløse», blant annet i to omganger i april og juni 2024. I januar 2024 ble det samtidig kommunisert syv nye saker til Norge – to om adopsjon og fem om omsorgsovertakelse eller samvær – alle knyttet til avgjørelser truffet av norske domstoler etter at Høyesterett justerte praksis i 2020. Denne bolken med saker er siden avgjort fortløpende: én sak ble strøket fra listen i november 2024, mens de fire øvrige samværssakene endte med avvisning. I mai 2026 avviste EMD også den ene av de to adopsjonssakene der domstolen kom til at en tvangsadopsjon til fosterforeldrene var tilstrekkelig begrunnet.

Selv om en sak avvises, betyr det ikke at EMD ikke har vurdert innholdet i klagen. I flere av avvisningssakene mot Norge har domstolen vurdert de sentrale spørsmålene etter retten til familieliv, og funnet at den norske behandlingen ikke hadde menneskerettslige mangler.

Sommeren 2026 kom likevel en fellende dom: I saken L.L. og P.L. mot Norge – den siste av de sju sakene som ble kommunisert til Norge i januar 2024 – konkluderte EMD 9. juni 2026 med at Norge hadde krenket EMK artikkel 8. Saken gjaldt tvangsadopsjon av en jente som var plassert i fosterhjem som spedbarn på bakgrunn av bekymringer for omsorgssvikt, og som fosterforeldrene fikk adoptere ved tingrettens dom i 2021. EMD kritiserte de norske domstolene for å ha beskrevet både barnets sårbarhet og foreldrenes omsorgsmangler for upresist, og for ikke å ha gitt en tilstrekkelig begrunnelse for hvorfor samværet ble satt så lavt allerede fra starten av. Foreldrene ble tilkjent erstatning. EMD presiserte samtidig at store deler av saksforholdet lå forut for Høyesteretts kursjustering i mars 2020. Dommen kan derfor ikke uten videre tas til inntekt for at praksisen etter kursjusteringen er utilstrekkelig. Den illustrerer først og fremst viktigheten av å begrunne avgjørelsen godt, særlig barnets sårbarhet, foreldrenes omsorgsevner og begrensninger i samvær. Dette er i tråd med EMDs tidligere kritikk mot Norge i barnevernssakene. Med denne dommen er samtlige av de sju sakene som ble kommunisert i januar 2024, nå avgjort.

Les mer om dommen her:

2. Hva dreier sakene seg om?

De norske barnevernssakene er forskjellige. Hver sak er unik, og basert på helt egne faktiske omstendigheter. EMD tar stilling til enkeltsaker, og ikke norsk barnevern som sådan. Det er likevel mulig å se noen generelle likhetstrekk mellom sakene.

Sakene som klages inn for EMD, handler i hovedsak om tvangstiltak med hjemmel i barnevernsloven. Disse tiltakene er ofte begrunnet i mangler ved foreldrenes omsorgsevne, de involverer ofte små barn, og forhold tilbake i tid. EMD har sjelden kritisert selve beslutningen om å overta omsorgen for et barn i seg selv. Snarere har fokuset vært på om begrensninger i samvær mellom foreldre og barn etter omsorgsovertagelsen, eller vedtak om adopsjon der de juridiske båndene med barnet brytes, krenket foreldrenes rett til familieliv med sine biologiske barn etter EMK artikkel 8. Generelt sett har det derfor vært begrenset kritikk mot barnevernets avgjørelser om å overta omsorgen for et barn.

Et gjennomgående tema i de sakene der Norge er dømt, er at myndighetene ikke i tilstrekkelig grad har ivaretatt gjenforeningsmålet – prinsippet om at barnevernstiltak som hovedregel skal være midlertidige, med sikte på at familien til slutt kan gjenforenes, med mindre dette klart ikke er til barnets beste. EMD har pekt på at barn i en del saker er blitt plassert i fosterhjem ut fra en forutsetning om at plasseringen ville bli langvarig, og at samvær er blitt fastsatt til bare tre til seks ganger i året uten en nærmere konkret begrunnelse. Lite samvær kan få varige og potensielt irreversible konsekvenser for foreldrene og for barna ved at biologiske familiebånd kan brytes, og at tilbakeføring av den grunn ikke blir mulig.

Samtidig gir dommene og avvisningene inntrykk av at de allmenne rettssikkerhetsgarantiene i norske barnevernssaker – som at foreldre er representert ved advokat, at bevisførselen er bred, og at det finnes ankemuligheter – som hovedregel er godt ivaretatt. Likevel har EMD i flere av sakene hvor Norge er blitt domfelt kommet til at de konkrete beslutningsprosessene som ledet opp mot vedtak om å tillate adopsjon, eller til sterke begrensninger i eller ikke noe samvær, ikke har vært gode nok, sett i lys av hvor inngripende slike barnevernstiltak er. Dommene viser betydningen av konkrete, gode begrunnelser ut fra relevante kriterier for vurdering av samvær eller adopsjon etter EMDs praksis, og et oppdatert og bredt beslutningsgrunnlag.

3. Hvordan må myndighetene reparere menneskerettighetsbruddene i enkeltsaker?

Etter EMK artikkel 46 må staten rette seg etter endelig dom i saker hvor de er part. Dette betyr at staten må avslutte en eventuell pågående krenkelse, og reparere følgene av krenkelsen. Formålet er at den krenkede part så langt som mulig stilles i samme posisjon som vedkommende ville vært i dersom menneskerettsbruddet ikke hadde skjedd.

Hvordan dette skal gjøres i praksis, varierer fra sak til sak. I noen tilfeller kan det være tilstrekkelig at domstolene konstaterer et menneskerettighetsbrudd og/eller at klageren tilkjennes oppreisningserstatning. Reparasjon av menneskerettighetsbrudd på barnevernsfeltet er imidlertid særlig komplisert, fordi situasjonen til barnet alltid må vurderes ut fra forholdene i nåtid. Selv om foreldre får medhold i at deres rettigheter er krenket, fører ikke det automatisk til at barnet flyttes tilbake eller at samværet økes – blant annet fordi hensynet til barnet på domstidspunktet kan tale imot dette. I mange tilfeller vil reparasjonen derfor bestå i en konstatering av bruddet, gjerne kombinert med økonomisk oppreisning.

Dette kan fremstå urettferdig for biologiske foreldre, som etter flere år kan ha vunnet frem med at deres rettigheter er brutt. På mange måter vil konsekvensene for rettighetsbruddene kunne være både inngripende og irreversible. Derfor må rettssikkerheten ivaretas gjennom hele saken. Tidligere avgjørelser kan få stor betydning for det videre forløpet, blant annet for muligheten til senere gjenforening. Dette krever gode lover som håndheves og etterfølges i praksis.

4. Hvilke virkninger har sakene fått på systemnivå?

Myndighetenes manglende ivaretakelse av retten til familieliv i barnevernssaker har utgjort en gjentatt og alvorlig menneskerettsutfordring i Norge. Dommene fra EMD har dermed ført til flere endringer i norsk lovverk og praksis.

For det første gjelder dette norske domstolers praksis. Høyesteretts storkammer avsa i mars 2020 tre avgjørelser¹ om hvilken betydning EMDs praksis skal ha for norske barnevernssaker.

For det andre er føringene fra EMD fulgt opp gjennom lovgivning, veiledning og kompetanseheving:

Presiseringer i ny barnevernslov. Loven, som trådte i kraft 1. januar 2023, inneholder flere bestemmelser som følger opp EMDs og Høyesteretts praksis. Dette gjelder blant annet kravene til konkrete vurderinger av samvær, utarbeiding av samværsplan og ansvar for jevnlig å vurdere behovet for endringer.
Videre utredning og styrket foreldreoppfølging. Domfellelsene var en del av bakgrunnen for Barnevernsutvalgets NOU 2023:7 Trygg barndom, sikker fremtid. Forslagene førte blant annet til lovendringer fra januar 2026.
Retningslinjer om samvær. Bufdir publiserte i 2022 en kunnskapsbasert retningslinje om vurderinger av samværsordninger, som konkretiserte føringene fra EMD og høyesterett. I april 2026 kom en supplerende retningslinje om gjennomføring av samvær.
Kompetanseheving om dommenes betydning. Alle landets barnevernstjenester fikk i 2020 og 2021 tilbud om kurs i konsekvensene av EMD-dommene.

Det finnes også kunnskap om hvordan disse endringene har fungert i praksis. Noe forskning tyder på at dommene har bidratt til større oppmerksomhet om gjenforening og hyppigere samvær. Samtidig beskriver studiene ulike erfaringer med endringene, blant annet bekymring for at hensynet til gjenforening i enkelte saker kan få for stor vekt på bekostning av barnet. NIM har sammenfattet flere av studiene her.

Bufdirs statistikk viser at det er blitt vanligere å fastsette hyppigere samvær ved omsorgsovertakelse. I 2025 fikk 65 prosent samvær med mor månedlig eller oftere, mot 52 prosent i 2020. Blant fedrene var tilsvarende andel 46 prosent i 2025 mot 32 prosent i 2020. Bufdir skriver også at målet om gjenforening mellom barn og foreldre opprettholdes i de fleste sakene.

Oppfølgingen har også vært vurdert internasjonalt. Høsten 2025 avsluttet Europarådets ministerkomité sin oppfølging av hvordan Norge har fulgt opp en rekke av barnevernssakene fra EMD. At ministerkomiteen avslutter denne overvåkingen, er et uttrykk for at Norge, sett under ett, anses å ha rettet opp i de forholdene EMD tidligere har kritisert. Det endrer likevel ikke det at nye, individuelle saker fortsatt kan komme opp for EMD, slik den fellende dommen fra juni 2026 viser.

Les mer om dette her:

5. Hva sier de nyeste EMD-avgjørelsene mot Norge om den norske kursjusteringen?

Utviklingen har gått fra en periode med mange fellende dommer fra EMD til en periode med langt flere avvisninger. Flere av avvisningsavgjørelsene gir konkrete holdepunkter for at EMD i hovedsak har akseptert Høyesteretts kursjustering fra 2020.

EMD har blant annet avvist klager over avgjørelser fra Høyesterett etter kursjusteringen. I disse sakene har EMD vist til at norske domstoler har foretatt konkrete, grundige og relevante vurderinger. I én av sakene fremhevet EMD uttrykkelig at den norske domstolen hadde tatt hensyn til EMK og EMDs praksis gjennom bruken av Høyesteretts justerte praksis.

Les mer om de seneste avvisningsavgjørelsene her.

EMD vurderer imidlertid hver sak konkret, og dommen fra juni 2026 viser at mangler ved beslutningsgrunnlaget og begrunnelsen fortsatt kan føre til krenkelse. Store deler av saksforholdet i denne saken lå imidlertid før Høyesteretts kursjustering i mars 2020.

6. Hvordan har NIM jobbet med sakene?

NIM mener det historisk høye antallet domfellelser mot Norge på barnevernsfeltet er alvorlig, både på systemnivå og for de enkeltpersonene som har fått sine rettigheter krenket. NIM har gitt anbefalinger om barnevern til Stortinget i flere årsmeldinger, blant annet i perioden 2016–2020, noe som bidro til at Stortinget i 2020 ba regjeringen sette ned et ekspertutvalg for å styrke rettssikkerheten i barnevernet – fulgt opp gjennom NOU 2023: 7, Trygg barndom, sikker fremtid.

I desember 2020 publiserte NIM en rapport om hvorfor Norge er dømt i barnevernssaker. Rapporten gir en juridisk analyse av de sentrale føringene fra EMD og Høyesterett, og gir samtidig tre anbefalinger til myndighetene. Disse anbefalingene ble også gjentatt i vår årsmelding til Stortinget våren etter. Flere av disse anbefalingene er senere delvis fulgt opp, blant annet gjennom den nye barnevernsloven.

NIM har også fulgt opp utviklingen gjennom dialog med myndighetene og høringsinnspill til lovforslag og utredninger. Gjennom foredrag, fagartikler, kronikker og løpende omtale av nye avgjørelser har NIM formidlet hva dommene innebærer for norsk regelverk og praksis. Se oversikt nedenfor:

2026:

2025:

2024:

2023:

2022:

2021:

2020:

2019

Denne artikkelen er en oppdatert versjon av NIMs artikkel «De norske barnevernssakene – ofte stilte spørsmål» fra 2023, og bygger videre på flere av våre egne artikler om enkeltavgjørelser fra EMD i perioden 2024–2026.