Kronikk av Anine Kierulf, UiO og NIM. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 29. august 2026.
Kan vi hate oss til forening om en smule selvbesinnelse – til høyre som til venstre?
De siste ukene har vi igjen tatt til orde for å begrense hatet. Det vil si: Hat er jo noe vi alle kan kjenne på. Overfor idioter på internett, kranglete naboer eller svikefulle politikere. Det vi vil til livs, er slikt hat som får uttrykk som virkelig opprører oss, og som vi derfor vil ha allmenn fordømmelse av.
Denne gangen startet debatten – som ikke er ny, selv om Internettet gjør den mer overveldende – med hatet rettet mot AUF-ere, i særdeleshet Gaute Skjervø. Et hat som får uttrykk i drapstrusler og voldsfantasier. Som er såpass ille at Document-redaktør Hans Rustad i NRK Debatten kalte dem kloakk som burde være skjerpende straffbar, fordi de er målrettet mot Utøya-overlevende.
Uken etter offentliggjorde vi i Fritt Ord en honnør til rapduoen Karpe. For med rapens språk å ha utvidet ytringsrommet og gi unge med minoritetsbakgrunn en stemme, som det heter i begrunnelsen. Eller, slik honnørens kritikere ser det, for å ha oppfordret til drap og vold i sangstrofer som tar til orde for å «knerte Carl I. Hagen» og «tenne på en FpU-kar». (Strofene det er fakta at svartinga er overalt/ Og VG vet at de står bak når hvem som helst er overfalt/Kommer til landet ditt, tar med seg en masse dritt fra samme 2004-låt, ble ikke ansett honnørdiskvalifiserende.)
De to typene hatuttrykk kan selvsagt ikke likestilles. For å finne meningsinnholdet i en sangtekst full av språklige virkemidler – som i karikaturer, teater eller dikt – kreves mer tolkning enn for en kommentar. Deler av karpekritikken understreker viktigheten av diktanalyse, ikke bare i skolen.
Men akkurat det poenget – “vi greier ikke å tolke ting i kontekst fordi vi blir så opprørt over enkeltuttrykk” – har jo woke-venstre hamret inn i årevis. Som i møte med «blackface» som fordomsharselas i skolerevyer, eller åpenbart antirasistisk bruk av ordet “neger” i sanger eller flauhetskonkurranser på radio.
I sin sjangeruinteresserte indignasjon står både wokerne og karpekritikerne godt i norske verdier, selv om det er en stund siden vi hisset oss opp over Arnulf Øverlands tiende landeplage, Ole Paus’ Satan lever og Monty Pythons Life of Brian (og selv om negre og FrP har tatt Guds plass).
Evnen til å opprøres av folk som ikke er som en selv, er dypt menneskelig. Og antagelig ganske jevnt politisk fordelt. Det er også våre blinde flekker: Vi har lettere for å tolke hatet mot “våre”, eller de vi føler med, som uakseptabelt. Og for å anse det som rettes mot dem vi uansett ikke liker, som mindre alvorlig.
Synes du sosialisme er skrekk, er du kanskje mer beredt til å tåle den urett som rammer Skjervø? Hvor ofte reagerer folk på venstresiden mot dem som fascismeforklarer alt (fra og) til høyre for FrP?
En oppside ved denne siste hatrunden er at den får selv knallharde høyrekommentarfeltorer til å snakke om ytringsansvar, og at ikke alt som er lov å si bør sies, eller honoreres. Kanskje kan også de som ellers insisterer på “trygge rom” og språklig sensitivitet tenke mer over hvorfor dette bare skal gjelde de gruppene de selv er opptatt av å verne?
En rød tråd i ytringsfrihetshistorien, også i Norge, er at viljen til ikke bare å fordømme, men også forby, er mer opportunistisk enn prinsipiell.
Dette er et poeng: Et element i debatten om hatet mot Skjervø var ønsker om flere forbud og mer straffeforfølgning av ytringer. På individnivå, selv om det opplagt er plattformenes algoritmer som gjør hatet vårt nå så mye mer ødeleggende. Når straffeiveren kommer fra sittende statsråder på politisk «samme side» som den hetsen er rettet mot, er et etterlatt inntrykk at hatefulle ytringer vurderes ulikt av «makta», etter hvilken politisk retning de har. Stikk i strid med hele ytringsfrihetens poeng – og rettsstatens krav om politisk innholdsnøytrale ytringsreguleringer.
Det er stor forskjell på flere ytringsforbud, og den fordømmelse vi alle, uansett urimeligheter og manglende nyanser, uttrykker overfor det hatet vi selv reagerer på. Det første er statlig straffebegrensning av vår grunnlovfestede ytringsfrihet. Det andre er ytringsfrihet i praksis.