Kai Spurkland, direktør i NIM. Opprinnelig publisert i Dagsavisen 9. april.
Når skjulte kameraer blir siste utvei
I Liv Kjønaas-saken måtte datteren sette opp et skjult kamera for å dokumentere det som skjedde på morens rom. Videoene viste blant annet mangelfull pleie, manglende stell og legemidler som ble journalført som gitt, selv om det ikke var tilfellet. Statsforvalteren slo fast at loven var brutt.
Nå viser en ekstern gransking bestilt av Oslo bystyre, gjennomført av KPMG, at saken ikke er unik. Hver femte ansatt i undersøkelsen oppgir å ha sett kolleger journalføre aktiviteter som ikke var utført. Hver tiende har sett kolleger opptre voldelig eller aggressivt mot beboere minst én gang det siste året. Samtidig opplever ansatte avvikssystemene som tidkrevende og kompliserte, og enkelte uttrykker å ha mottatt negative reaksjoner etter å ha meldt fra om uønskede hendelser.
Dette er alvorlige funn. For sårbare eldre kan slike mangler innebære brudd på grunnleggende rettigheter som retten til helse, retten til privatliv, retten til frihet fra nedverdigende behandling og retten til beskyttelse mot vold og overgrep.
Eldreomsorg er også et menneskerettighetsspørsmål
Eldre har de samme menneskerettighetene som alle andre. Likevel får ikke eldre i Norge alltid oppfylt disse rettighetene i praksis. Gjennom vårt arbeid ser vi at det finnes systematiske rettighetsutfordringer i deler av eldreomsorgen. I vår rapport fra 2023 «Eldres menneskerettigheter – På stedet hvil?» peker vi spesielt på utfordringer knyttet til underernæring, uheldig legemiddelbruk, tvangsbruk samt vold og overgrep mot eldre.
Når pleietrengende eldre ikke får nødvendig stell, blir liggende i avføring eller ikke får legemidler de trenger, er det noe mer alvorlige enn «avvik». Det kan også være brudd på grunnleggende menneskerettigheter.
Vi er avhengige av at noen sier fra
I KPMG-rapporten beskrives sykehjem som komplekse virksomheter, med mange ansatte og en iboende risiko for feil og svikt. Det er urealistisk å tro at man skal kunne bli kvitt alle avvik, men det er spesielt viktig at systemene for å avdekke og håndtere slike avvik faktisk virker og brukes.
Her er to forhold særlig bekymringsfulle: For det første oppleves avvikssystemene som kompliserte og tidkrevende. For det andre har enkelte ansatte fått negative reaksjoner etter å ha rapportert uønskede hendelser. Hvis ansatte i praksis opplever at det er tryggest å la være å dokumentere avvik, går det ut over både ansatte og pasienter.
For sårbare eldre innebærer en svak varslings- og ytringskultur økt risiko for at vold, mangelfull pleie og feilbehandling går under radaren. For de ansatte betyr det at de får et dårligere grunnlag for læring og forbedring. Resultatet er svakere beskyttelse mot brudd på grunnleggende rettigheter.
Det er positivt at Oslo kommune nå ser nærmere på varslingsordninger og avvikssystemer. Men arbeidet bør også gjelde kultur: Ansatte må oppleve at det lønner seg å være ærlige om feil, og at kritikk møtes med dialog og forbedring – ikke med sanksjoner. Det forutsetter en opplevelse av at man kan si fra; en psykologisk trygghet. Og at det faktisk virker; en ytringseffektivitet.
KPMGs undersøkelse gir ikke et fullstendig bilde. Rapporten er begrenset til under halvparten av sykehjemmene, og bygger delvis på en spørreundersøkelse med svært lav svarprosent og gruppeintervjuer blant kollegaer om et sensitivt tema. For private sykehjem er undersøkelsen begrenset til gjennomgang av kontrakter. Undersøkelsen avdekker altså ikke nødvendigvis hele omfanget av utfordringene.
Hva må gjøres?
Norske kommuner har et selvstendig ansvar etter Grunnlovens § 92 for å sikre menneskerettighetene. Kommunen kan overlate til andre å utføre tjenestene, men kan ikke overlate ansvaret for å oppfylle menneskerettighetene til andre.
Sikringsplikten innebærer at den som har ansvar på et bestemt felt både må skaffe seg kunnskap, vurdere risikoen for brudd på menneskerettighetene, og eventuelt treffe tiltak for å unngå dette.
KPMGs undersøkelse gir noen svar, men reiser også noen spørsmål. Ett av disse spørsmålene er om det er behov for å foreta mer detaljert kunnskapsinnhenting for å få oversikt over risikomomentene. Dette må kommunen vurdere.
Kommunen må også vurdere hvilke tiltak som bør settes inn. Dette ligger utenfor vår kompetanse, men vi peker på noen temaer som særlig aktuelle.
For å styrke ytringskulturen og redusere risikoen for at rettighetsbrudd går under radaren, bør Oslo kommune og andre kommuner blant annet vurdere følgende tiltak:
Gjøre avviksmeldinger enklere og mer tilgjengelige.
Systemer for avviksmelding, journalføring, vedtak og annen dokumentasjon må være utformet slik at det er enkelt å melde fra i en travel hverdag. Det bør være en lav terskel for å beskrive det man faktisk ser.
Følge opp negative reaksjoner på varsling og avvik.
Kommuner bør ha rutiner for å undersøke om ansatte som melder fra opplever press eller uformelle sanksjoner, og reagere tydelig når dette skjer.
Styrke ytringsfrihetskompetansen i helse- og omsorgstjenestene.
Ledere og ansatte bør få tydelig og praktisk informasjon om ytringsfrihet, lojalitetsplikt og varsling. Usikkerhet om dette skaper tilbakeholdenhet.
Det er kommunenes ansvar å sørge for at systemene fanger opp svikt, og at ansatte sier ifra. Skjulte kameraer og ressurssterke pårørende skal ikke være nødvendig for å ivareta eldres rettigheter på norske sykehjem.