EMD avviser ny barnevernssak mot Norge, denne gang om tvangsadopsjon

Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) har avvist saken J.K mot Norge. Domstolen kom til at en beslutning om tvangsadopsjon til fosterforeldrene barnet bodde med, ikke var i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 8.

Simpel strektegning av EMD-bygningen i Strasbourg i hvitt på en blå, skravert bakgrunn. Hele motivet er plassert mot en støvete rosa bakgrunn som skaper kontrast.

Sakens bakgrunn

Saken gjaldt en åtte år gammel gutt som hadde vært i barnevernets omsorg siden han ble født i 2012. Barnevernet plasserte gutten i et beredskapshjem som følge av fare for vold og omsorgssvikt i hjemmet, blant annet på bakgrunn av at guttens mor og hennes foreldre var under etterforskning for å ikke ha oppsøkt helsehjelp for guttens halvbror som hadde livstruende skader. Dette beredskapshjemmet ble senere guttens fosterforeldre – og adoptivforeldre. Tingretten fastsatte at det skulle være samvær to timer, fire ganger i året.

I 2017 ba myndighetene om at gutten skulle bli adoptert av fosterforeldrene. Nemnda innvilget adopsjon i 2018 med besøkskontakt to ganger i året. Samme år kom tingretten til motsatt resultat: Adopsjon skulle ikke innvilges og barnet skulle fortsatt være i fosterhjem hos fosterforeldrene.

Fostermoren til barnet døde etter kort tids sykdom rett før ankeforhandlingene i lagmannsretten.

Lagmannsretten innvilget adopsjon av gutten i 2019 til fosterfar, og dette ble opprettholdt av Høyesterett med besøkskontakt to ganger i året.

Faren til gutten klaget saken inn for EMD for brudd på EMK artikkel 8 og mente at det ikke var til guttens beste å bli adoptert. Han anførte at han ikke hadde fått mulighet til å knytte bånd med sønnen som følge av den opprinnelige plasseringen av barnet og de etterfølgende samværsrestriksjonene.

EMDs vurdering

I vurderingen av om tvangsadopsjonen var i tråd med EMK artikkel 8, viste EMD til nødvendighetstesten i Strand Lobben-dommen og understreket at beslutningen om adopsjon bare er aktuell i svært spesielle tilfeller:

«From those principles, it follows that the Court must determine whether, in the light of the entirety of the case, the reasons adduced to justify the measures in question were relevant and sufficient for the purposes of Article 8 § 2 and whether the parents were adequately involved in the decision‑making process seen as a whole […]. As regards replacing a foster home arrangement with a more far-reaching measure such as the authorisation of adoption, with the consequence that the biological parents’ legal ties with the child are definitively severed, the Court reiterates that such measures should only be applied in exceptional circumstances and could only be justified if they were motivated by an overriding requirement pertaining to the child’s best interests».(Avgjørelsens avsnitt 21)

EMD konstaterte deretter at norske domstoler hadde bygget sin vurdering på et oppdatert kunnskapsgrunnlag, basert på opplysninger fra partene selv, familiemedlemmer, vitner og sakkyndige.

EMD kom også til at Høyesteretts avgjørelse var basert på en vurdering av hensynet til barnets beste. Høyesterett hadde blant annet lagt vekt på barnets behov for ro og trygghet. EMD pekte på at gutten aldri hadde bodd med foreldrene, samt at disse ikke hadde utvist tilstrekkelig omsorgsevne under samvær. Det ble også pekt på at det ikke var forhold ved saken som ville blitt klarere ved å forskyve avgjørelsen om adopsjon til et senere tidspunkt.

EMD påpekte også at nasjonale domstoler må være varsomme med å legge vekt på at foreldrene mottar ulike former for bistand fra det offentlige; i denne saken fikk foreldrene omfattende hjelp fra NAV. EMD mente imidlertid at Høyesterett ikke brukte dette som et selvstendig argument mot foreldrene, men som en del av en bredere vurdering av livssituasjonen deres.

Videre gjentok EMD sitt standpunkt om at dersom familiebåndene svekkes som følge av at staten ikke har ivaretatt sine forpliktelser til å tilrettelegge for tilbakeføring, eksempelvis ved å fastsette en for restriktiv samværsordning, kan ikke staten basere en avgjørelse om adopsjon på svake eller manglende familiebånd. Dette var imidlertid ikke tilfellet i denne saken.

EMD la til grunn at gjenforeningsmålsetningen ikke var forlatt fra begynnelsen av i saken, og pekte blant annet på at foreldrene hadde fått tilbud om veiledning fra barnevernet for å styrke sine omsorgsevner, men i hovedsak avslått dette. Samværsordningen mellom barn og foreldre var også konkret begrunnet i situasjonen til barnet og til foreldrene.

EMD konkluderte derfor med at beslutningen om adopsjon bygget på relevante og tilstrekkelige grunner, og at det ikke forelå forhold som tilsa at familiebåndene ble brutt som følge av at staten ikke hadde tilrettelagt for samvær og gjenforening med foreldrene.

Denne avgjørelsen følger opp tidligere føringer fra EMD.

Les hele avgjørelsen på EMDs nettsider her.

Norske barnevernssaker i EMD de siste årene

Saken er den nest siste saken som er kommunisert til Norge i en lang rekke barnevernsklager til EMD.

NIM har skrevet om de andre avviste sakene her: