Les hele saken I.H. mot Norge på EMD nettsider her.
Saken gjaldt et barn hvor omsorgen ble overtatt kort tid etter fødselen. Flere hjelpetiltak var forsøkt, blant annet plassering på et familiesenter og tiltak i hjemmet. Mor, som var klager i saken, hadde varige kognitive og fysiske begrensninger, og foreldrenes omsorgsevner ble vurdert som så svake at de gikk utover barnets utvikling og behov for grunnleggende omsorg. For eksempel pekte ansatte fra familiesenteret på at foreldrene ikke fanget opp tegn på at barnet var sultent. Fordi domstolene mente det ikke var utsikt til bedring i omsorgsevnen, la de etter hvert til grunn at plasseringen ville bli langvarig og at målet om gjenforening var forlatt.
Omsorgsovertakelsen skjedde i 2017, og ble behandlet i nemnda, tingretten og lagmannsretten. Høyesterett besluttet å ikke behandle anken i oktober 2020.
EMDs vurdering
EMD vurderte først lagmannsrettens beslutning om ikke å tilbakeføre barnet til foreldrene.
Ifølge EMD hadde retten gjort en grundig vurdering av foreldrenes omsorgsevner og barnets omsorgsbehov.
Lagmannsretten mente at en tilbakeføring ville føre til alvorlige mangler i den daglige omsorgen og en personlig sikkerhetsrisiko for barnet. Det gjaldt både fysisk og emosjonell omsorg. Foreldrenes hjelpebehov var såpass omfattende at hjelpetiltak i praksis måtte innebære at en person eller institusjon overtok kjernen i foreldrerollen gjennom daglig, tilpasset omsorg.
EMD fant ikke grunnlag for å overprøve bevisvurderingen. Domstolen la vekt på at og foreldrene hadde fått mulighet til å fremme sitt syn for nasjonale domstolen og hatt advokat. Denne delen av klagen ble ansett som åpenbart grunnløs, og derfor avvist.
EMD vurderte også samværsordningen. Domstolen bygger på tidligere praksis mot Norge og at samværet skal vurderes ekstra nøye – med «stricter scrutiny».
Nemnda hadde satt samværet til tre timer, seks ganger per år. De nasjonale instansene la vekt på at samværsordningen ble praktisert fleksibelt, og at foreldrene hadde møtt barnet også utenom planlagte samvær.
I denne vurderingen tok EMD stilling til hvilken vekt nasjonale domstoler kan legge på uformell kontakt når de fastsetter samvær. Ifølge EMD må det vises en «viss varsomhet», fordi slik kontakt kan endres eller opphøre uten rettssikkerhetsgarantier. I denne saken mente EMD likevel at vurderingen var forsvarlig:
«The Court considers that domestic courts must exercise some caution when placing weight on non-binding family contact in the establishment of formal contact rights, given that informal family contact may be altered or discontinued without procedural safeguards. However, in the present case, the Court notes that the domestic courts carefully assessed the previous family contact that had in fact taken place and had permitted to increase the frequency of the applicant’s contacts with X.»
EMD viser til at lagmannsretten økte samværet til tre timer, åtte ganger i året, og at det ble lagt til rette for hjelpetiltak for å styrke foreldrenes omsorgsevner og på sikt kunne forlenge og eventuelt utvide samværet. Domstolen fant at samværet som lagmannsretten fastsatte bygget på en konkret vurdering av hva som var til barnets beste på det aktuelle tidspunktet.
EMD la vekt på at moren ikke ble ansett som i stand til å få tilbake omsorgen for barnet i overskuelig fremtid, og at plasseringen derfor var ment å være langvarig. På denne bakgrunn mente domstolen at nasjonale myndigheter hadde gitt relevante og tilstrekkelige grunner for å begrense samværet slik de gjorde, og at moren hadde vært tilstrekkelig involvert i beslutningsprosessen.
Samværsbegrensningene var derfor nødvendige, og EMD avviste også denne delen av saken som åpenbart grunnløs.
Historikk
Saken er den siste i en bolk på fem saker om samvær i forbindelse med omsorgsovertakelse som EMD oversendte til Norge januar 2024.
Én ble strøket fra listen. NIM har skrevet om de andre avviste sakene her:
Fortsatt gjenstår to saker som dreier seg om adopsjon etter omsorgsovertakelse.