Kronikk av Anine Kierulf, UiO og NIM. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 16. mai 2026.
Fint at flere tenker på forsvar, vi må bare ikke glemme hva vi egentlig forsvarer.
Denne uken forente den tradisjonsrike Nordiske konferansen i konstitusjonell rett rundt hundre av Nordens fremste forskere, dommere og forvaltningsjurister i Oslo, i Høyesterett og på UiO.
Knirkete nerdegreier uten interesse for vanlige folk? Ikke helt.
I likhet med alt annet av seminarer, strategier, planer og antagelig halve Arendalsuka, handlet konferansen i år om vår stadig grimmere sikkerhetspolitiske situasjon. I motsetning til mange av dem, grublet nordiskgjengen imidlertid på det vi skal sikre, oppi all sikkerhetstenkningen.
Våre nasjonale sikkerhetsinteresser er jo, ifølge sikkerhetsloven, ikke bare suverenitet og territorium, men også vår “demokratiske styreform”.
I en verden av demokratiforfall fremstår Norden som en stadig sjeldnere oase av ganske velfungerende konstitusjonelle demokratier. Vi har fremdeles tro på maktfordeling og menneskerettigheter. Og en god del igjen av det gullet som er tillit, både til hverandre og våre makthavere. Størrelser vi – i alle fall preTrump – har tatt så for gitt at vi ikke gidder å tenke på dem. Unntatt akkurat i morgen, kanskje, i den nasjonaldaglige honnørordsiver.
Men er det ikke viktigere nå fremover å tenke forsvar? Ikke hvis forsvarstenkningen blir en selvstendig trussel mot det vi bruker energi på å forsvare. Som visepresidenten i den europeiske menneskerettsdomstol, Arnfinn Bårdsen (tungt parafrasert) understreket: Motstandsdyktige rettsstatlige demokratier forutsetter… motstandsdyktige, rettsstatlige demokratier.
Forsvar og utenriksstyre er den handlende, utøvende makts domene. Men i våre maktfordelte rettsstater spiller både den lovgivende og dømmende makt en rolle, også når trusselbildet vokser, og krever mer sikring, mer forsvar, raskere handling.
Hvordan kan Stortinget drive demokratisk kontroll når regjeringens krisefullmakter blir stadig flere og videre? Hvilke muligheter har domstolene til å prøve om våre menneskerettigheter trås for nære, når ugjennomtrengelige henvisninger til rikets sikkerhet begrunner overvåkning? Eller hemmelighold av bevis som er nødvendig for rettslige vurderinger? Hvilken reell ytrings- og informasjonsfrihet har vi borgere, når teknoligarker styrer informasjonstilgangen vår? Og dermed våre demokratiske samtaler? Og – for det usannsynlige tilfelle at pressen skulle være like opptatt av noe av dette som av saker mot medlemmer av kongefamilien – hvordan kan de være vaktbikkjer i ikke-offentlige sikkerhetssaker?
Det konstitusjonelle reisverk som gjør oss sterke i Norden – åpne, rettsstatlige demokratier – er også det som gjør oss sårbare. Men den sårbarheten blir ikke mindre med velment uthuling av reisverksbjelkene.
Kanskje er det slik at når “alle” tenker på forsvar, så tenker færre på hva vi egentlig skal forsvare? Det var i alle fall inntrykket til en av “sikkerhetstenkerne” som deltok. Hen er sentral i utviklingen av denne tenkningen, og har i lengre tid deltatt på møter om slikt, der hva som forsvares forsvinner helt i skyggen av hvordan forsvaret skal skje. Det er jo litt dumt, ikke minst når forsvarsevnen forutsetter solid forståelse og vedlikehold av dette hva-et.
Det er en utfordring at de som tenker mest på sikkerhet, og de som tenker mest på frihet, ikke snakker så mye sammen. Det bidrar ikke bare til snevrere utsyn i begge sfærer, men også til dårligere samarbeid. Og situasjonsforståelse. Og motstandskraft. For oss alle.
Dette skyldes ikke vrangvilje, men spesialisering. Og fravær av samlende, offentlig debatt, der flere perspektiver etterspørres og utfordres. Her kommer du, og mediene våre inn. For dilemmaene jeg skriver om her er jo ikke egentlig spørsmål for en gjeng nordiske, konstitusjonelle jurister. Dette er spørsmål du som borger bør stille deg. Og mediene dine. Det er tross alt ditt rettsstatlige demokrati som skal forsvares – og du er en del av forsvaret.