Saken gjaldt en blind mann som klaget over at han ble strøket fra listen over meddommere. Mannen ble strøket fra listen fordi tingretten mente at det å være blind gjorde at han ikke kunne gjøre tjeneste, og at blinde på generelt grunnlag ikke er «valgbare» som meddommere. Retten viste til domstolloven § 70 om at meddommere må være «personlig egnet» til oppgaven.
Mannen mente at avgjørelsen var i strid med forbudet mot diskriminering. Han begrunnet dette blant annet med at det ikke var gjort en konkret vurdering av hans mulighet til å være meddommer, utover å konstatere at han er blind og henvise til en tidligere dom i en annen sak fra 2014. Mannen anførte at forskjellsbehandlingen ikke hadde et saklig formål, og at det er ikke var nødvendig eller forholdsmessig å utelukke ham fra å være meddommer i enhver sak.
Mannen tapte både i tingretten og lagmannsretten, og anket saken videre til Høyesterett. Saken kom opp til behandling i Høyesterett tidligere i vår, som avsa sin dom i saken onsdag 22. April.
Les hele avgjørelsen fra Høyesterett her.
Individuell vurdering
I avgjørelsen delte Høyesterett seg i et flertall på fire dommere, og et mindretall på én dommer.
Flertallet kom til at vilkåret om personlig egnethet i domstolloven § 70 må tolkes slik at det oppfyller kravene til forholdsmessighet etter FN-konvensjonen for funksjonshemmedes rettigheter (CRPD) artikkel 5 og likestillings- og diskrimineringsloven § 9.
Dette innebærer ifølge flertallet at en person er valgbar til meddommerutvalget selv om han er blind eller har andre funksjonsnedsettelser. Vurderingen av om en person med funksjonsnedsettelse er egnet som meddommer, må gjøres konkret i den enkelte saken, ut fra sakens karakter og mulighetene for tilrettelegging.
Mindretallet på én dommer mente på sin side at det ikke var urimelig å kreve at personer som velges til meddommerutvalgene må kunne gjøre tjeneste «i en ikke ubetydelig andel av sakene». Ifølge mindretallet burde anken på denne bakgrunnen forkastes. Dette synet vant imidlertid ikke frem hos flertallet i Høyesterett.
Generell utelukkelse i strid med diskrimineringsforbudet
Flertallet i Høyesterett drøftet blant annet om bruk av synstolk ville være i strid med prinsippet om at beviser skal føres mest mulig direkte for domstolene. I tillegg drøftet flertallet om personlig vurdering av egnethet i den enkelte sak vil være i strid med prinsippet om at saker skal fordeles blant dommere på tilfeldig måte, etter saklige og objektive kriterier.
Svaret på begge spørsmålene avhenger ifølge flertallet av omstendighetene i den konkrete saken. Flertallet skriver at «der det ikkje er noko ved provføringa som krev at meddommaren har synsevne, eller det er mogleg med tilstrekkeleg avbøtande tiltak, er det ikkje noko som tilseier at ein blind person ikkje kan vera meddommar.»
Å utelukke blinde meddommere i alle saker, er ifølge Høyesterett i strid med forholdsmessighetsvilkåret som følger av CRPD artikkel 5 nr. 2 og 3 og likestillings- og diskrimineringsloven § 9 første ledd bokstav b og c.
Ifølge flertallet må domstolloven § 70 tolkes og brukes i samsvar med CRPD, og at det leder frem til en forholdsmessighetsvurdering i den enkelte saken.
Forholdet til CRPD er ifølge flertallet «i seg sjølv eit tungt argument for å tolke domstollova § 70 slik at kravet «personlig egnet» må kunne vurderast i den einskilde saka når funksjonsnedsette er trekte ut som meddommarar».
Dette er en av de første gangene hvor CRPD har fått betydning i en dom i Høyesterett.
Avgjørelse i tråd med NIMs vurderinger
NIM var ikke selv part i saken, men skrev et såkalt tredjepartsinnlegg («amicus curiae») til Høyesterett for å fremstille det som NIM mente var de relevante menneskerettslige forpliktelsene. Tvisteloven § 15-8 åpner for at tredjeparter kan skrive slike skriftlige innlegg til domstolene for «belysning av allmenne interesser». Offentlige organer kan gjøre dette der innlegget faller innenfor organets ansvarsområde.
Avgjørelsen fra Høyesterett er i overensstemmelse med NIMs vurderinger i saken, slik de ble gitt uttrykk for i NIMs skriftlige innspill.
I innlegget skrev NIM blant skrevet om hvilken betydning CRPD har ved vurderinger om hvorvidt blinde kan være meddommere. Et hovedpoeng i NIMs innlegg var at spørsmål om enkeltpersoners egnethet til å være dommer i utgangspunktet må skje etter en individuell og konkret vurdering, som skal være lik for alle mennesker. Dette er samme konklusjon som flertallet i Høyesterett kom til.
Les hele innlegget fra NIM til Høyesterett her: