Trossamfunnet Jehovas vitner gikk i 2021 til sak mot staten etter å ha mistet statsstøtte og registrering som trossamfunn. Jehovas vitner har vært registrert og støtteberettiget trossamfunn siden 1985, men ble fratatt dette av Statsforvalteren i Oslo og Viken i 2022. Bakgrunnen var Jehovas vitners praksis med eksklusjon og utstøtelse av tidligere medlemmer. Medlemmer i Jehovas vitner skal ifølge deres lære ikke omgås tidligere medlemmer, verken de som har meldt seg ut eller de som har blitt ekskludert. Dette gjelder også slektninger, med mindre man er i samme husstand. Spørsmålet var om dette krenker barns rettigheter eller alvorlig krenker voksnes rettigheter og friheter på en måte som er i strid med trossamfunnsloven.
Jehovas vitner tapte saken i tingretten, men fikk medhold i lagmannsretten. I forrige uke ble saken avgjort i Høyesterett under skarp dissens, med tre stemmer mot to. Høyesteretts flertall konkluderte med at vilkårene for å nekte Jehovas vitner statstilskudd og registrering ikke var oppfylt. De vil dermed beholde registreringen som trossamfunn og ha krav på statsstøtte.
Les hele dommen på lovdata.no her.
Rettslige rammer for vurderingen
Tanke-, samvittighets- og religionsfriheten vernes av Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 9 og Grunnloven § 16. Etter EMK artikkel 9 har den enkelte rett til å ha og skifte religion, og en rett til å ikke ha noen religiøs tro. Denne rettigheten kan ikke staten gripe inn i.
Bestemmelsen verner også om retten til å gi uttrykk for sin religion. Dette gjelder blant annet retten til å definere sin religion, rett til å leve i pakt med sin religiøse tro, slik som ved tilbedelse, undervisning, praksis og etterlevelse. Denne delen av rettigheten kan det gripes inn i dersom inngrepet har hjemmel i lov, forfølger et legitimt formål og er forholdsmessig, i henhold til EMK artikkel 9 nr. 2.
Praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) viser at trossamfunnenes autonomi er i kjernen av vernet etter EMK artikkel 9. Statene må derfor opptre nøytralt overfor trossamfunn, og ikke ta stilling til religiøse spørsmål. I dette ligger også at statlige inngrep i trossamfunnenes religionsutøvelse må ha sterke grunner for å være akseptable.
Trossamfunnsloven må tolkes i lys av religionsfriheten i Grunnloven § 16, EMK artikkel 9 og EMDs praksis. Det er trossamfunnsloven § 6 som angir hvilke forhold som kan begrunne avslag på statstilskudd og registrering. Blant annet kan dette skje dersom trossamfunnet «krenker barns rettigheter» eller «alvorlig krenker andres rettigheter og friheter». Det var dette som var kjernen i saken for Høyesterett.
Krenker Jehovas vitner barns rettigheter?
Et sentralt spørsmål for Høyesterett var om eksklusjonsprosessen og konsekvensene av en eksklusjon innebar psykisk vold og negativ sosial kontroll mot barn i strid med trossamfunnsloven § 6. Både flertallet og mindretallet konkluderte med at det ikke var bevist at Jehovas vitner krenket barns rettigheter på denne måten.
Høyesterett viste til Barnekomiteens definisjon av psykisk vold og vurderte at eksklusjonsprosessen ikke oppfylte denne definisjonen, selv om prosessen kan være både ubehagelig og ydmykende for barnet, som må forklare seg om anklagene overfor menighetens eldste, ofte med foreldrene til stede. Anklagene kan for eksempel gjelde seksuell umoral, utroskap, homoseksuelle handlinger, blasfemi, frafall og avgudsdyrkelse.
Høyesterett anerkjenner at utstøtelse fra menigheten, der man mister kontakt med nær familie og venner, kan få alvorlige konsekvenser for en mindreårig. På en annen side legger Høyesterett vekt på at barnet fremdeles kan ha et nettverk utenfor menigheten, selv om dette i praksis kan være begrenset, ettersom Jehovas vitner oppfordrer sine medlemmer til å unngå unødvendig mye omgang med ungdom utenfor menigheten.
Sentralt i Høyesterett sin vurdering er mangelen på bevis. Høyesterett viser til lagmannsrettens bevisvurdering, hvor det fremgår at det ikke er sannsynliggjort at døpte mindreårige som vokser opp i Jehovas vitner generelt har større psykiske utfordringer enn andre i befolkningen. Høyesterett skriver likevel at eksklusjonspraksisen har et potensial til å påvirke mindreåriges psykiske helse, og utelukker ikke at barns rettigheter kan krenkes i enkelttilfeller. I denne saken forelå det imidlertid ikke tilstrekkelig dokumentasjon.
Høyesteretts vurdering av om Jehovas vitner «alvorlig krenker andres rettigheter og friheter».
Det andre hovedspørsmålet var om Jehovas vitners eksklusjonspraksis innebærer en så alvorlig krenkelse av medlemmenes rett til fri utmelding at vilkåret i trossamfunnsloven § 6 er oppfylt. Dersom dette er tilfellet, vil praksisen kunne være i strid med EMK artikkel 9, som også inneholder en rett til å ikke tilhøre noe trossamfunn.
I denne vurderingen delte Høyesterett seg. Mindretallet mente at trossamfunnsloven vilkår for å nekte tilskudd og registering var oppfylt, mens flertallet havnet på motsatt konklusjon.
Flertallet vektla at det ikke var holdepunkter for at Jehovas vitner utsatte medlemmer som vurderer å melde seg ut for noen form for direkte press, tvang eller trusler. Det ble også vektlagt at medlemmer av trossamfunnet gjennomgående er godt sosialt integrert i samfunnet, ved at barna går på ordinære skoler, og at voksne tar utdanning og deltar i arbeid. Det ble også vektlagt at Jehovas vitner er et relativt lite trossamfunn, slik at de utmeldte ikke havner i situasjoner hvor de utestenges fra det dominerende flertall i nærmiljøet. Med andre ord ville ikke religiøs utstøtelse innebære noen generell sosial utstøtelse fra samfunnet. Det var heller ikke lagt frem dokumentasjon som underbygger at medlemmer hadde unnlatt å melde seg ut på grunn av utstøtelsespraksisen.
Mindretallet på to dommere mente på sin side at trossamfunnet utsetter sine medlemmer for et utilbørlig press mot utmelding i strid med EMK artikkel 9. Dette gjaldt både overfor voksne og barn. Mindretallet legger stor vekt på at utmelding av et trossamfunn inngår i den såkalte indre religionsfriheten, som er en absolutt rettighet etter EMK artikkel 9. Retten til utmelding er vernet på samme måte som retten til å ha en religion eller retten til å konvertere til en annen religion. Mindretallet fant at konsekvensene ved utmelding var mer alvorlige enn flertallet la til grunn, for eksempel når det gjaldt tapt kontakt med familiemedlemmer. Mindretallet fant at Jehovas vitners praksis med utstøting fremstår som utslag av et regelbasert pålegg fra trossamfunnet.
Dersom man hadde unødvendig kontakt med tidligere medlemmer kunne dette i ytterste konsekvens til at man selv ble ekskludert. Det ble også vektlagt at det er tilsiktet at utstøtelsen skal være en følbar konsekvens for den som melder seg ut. Etter mindretallets syn oppfordret derfor Jehovas vitner til en praksis som krenker retten til å melde seg ut av et trossamfunn, som dermed var i strid med EMK artikkel 9 og trossamfunnsloven § 6.
Ettersom fratakelse av registrering som trossamfunn og statsstøtte etter mindretallets syn var et inngrep i trossamfunnets rettigheter etter artikkel 9, gikk mindretallet videre til å vurdere om inngrepet i var rettmessig etter artikkel 9 nr. 2. Det var klart at inngrepet hadde hjemmel i lov og forfulgte et legitimt formål, nemlig andres rettigheter gjennom retten til fri utmelding. Det springende punkt var derfor om inngrepet var forholdsmessig. I vurderingen vektla mindretallet særlig at vedtakene ikke ville medføre noe forbud mot Jehovas vitners virksomhet i Norge. Retten til å melde seg ut av trossamfunn måtte imidlertid veie tungt. Dermed fant mindretallet at vedtakene ikke ville krenke Jehovas vitners religionsfrihet etter EMK artikkel 9.
Avgjørelsen illustrerer vanskelige vurderinger
I denne saken kommer begge sider av vernet i EMK artikkel 9 på spissen: den enkeltes rett til å tre ut av et trossamfunn på den ene, og trossamfunnets rett til autonomi og kollektiv religionsutøvelse på den andre. Dommen illustrerer særlig hvor høy terskel det er for å gripe inn overfor religiøse praksiser som kan oppleves belastende for enkeltmennesker, men samtidig er forankret i trossamfunnets lære og organisering.
Retten til å forlate et trosfellesskap er som nevnt også en del av religionsfriheten i EMK artikkel 9. Utmelding skal kunne gjøres uten utilbørlig press eller andre alvorlige konsekvenser. Samtidig bygger mange religiøse fellesskap nettopp på sosiale, familiære og identitetsmessige bånd. Dette kan gjøre det vanskelig å trekke en grense mellom uunngåelige konsekvenser ved utmelding og legitim trosutøvelse, slik som tap av sosial kontakt, og negativ sosial kontroll.
Hovedforskjellen i flertallets og mindretallets vurdering ser ut til å være vekten som legges på hvor alvorlige de sosiale konsekvensene av utmelding er.
Når det gjelder spørsmålet om eksklusjonsprosessen og konsekvensene av en eksklusjon innebar psykisk vold og negativ sosial kontroll mot barn i strid med trossamfunnsloven, konkluderer en samlet Høyesterett med at barns rettigheter ikke er krenket i denne saken. Høyesterett avviser imidlertid ikke prinsipielt at Jehovas vitners praksis kan krenke barns rettigheter. Høyesterett åpner for at dette kan tenkes å finne sted i enkelttilfeller, eller dersom det påvises en eksklusjonspraksis av et visst omfang. Dommen lukker dermed ikke døren for fremtidige inngrep, men viser at terskelen er høy og det må foreligge solid dokumentasjon. At saken fikk ulikt utfall både i ting- og lagmannsrett, og senere dissens i Høyesterett, viser at utfallet ikke var opplagt.