Det første samiske landsmøtet i Trondheim i 1917 var et organisasjonsprosjekt, et resultat av målrettet arbeid over flere år, drevet fram av samiske aktivister, aviser, foreninger og nettverk. Med andre ord: Det var sivilsamfunnet i praksis.
Landsmøtet står i dag som et av de sterkeste symbolene på samisk politisk selvbevissthet – et uttrykk for at samene ikke bare var enkeltmennesker og enkeltgrupper spredd over store områder, men et folk med rett til å organisere seg, definere egne interesser og stå sammen.
Samebevegelsen som vokste fram på begynnelsen av 1900-tallet, var i sin kjerne en sivilsamfunnsbevegelse. Aktivistene hadde et felles mål: at samene skulle overleve som folk, med eget språk og egen kultur, til tross for grenser som splitta og politikk som assimilerte.
Når vi feirer samenes nasjonaldag i dag, feirer vi ikke bare et folk og en kultur. Vi feirer også den lange tradisjonen med samisk organisering og med krav om samisk selvbestemmelse. Vi feirer dem som stod opp mot makta.
I dag er situasjonen en annen enn i 1917. Det samiske samfunnet har fått på plass viktige samiske institusjoner, og samisk kultur er synlig i hele landet. Likevel, selv om samiske spørsmål er et offentlig anliggende, trenger vi nå, som før, et sterkt sivilsamfunn i Sapmi!
Det er i lokalsamfunnene våre at samisk kultur og språk fortsatt skal styrkes. Det samiske sivilsamfunnet vårt er sterkt og mangfoldig. Alle mulige samiske foreninger, festivaler, ungdomsorganisasjoner, duodji, kunst og media har gjort og gjør en uvurderlig innsats og den må fortsette. Dette er arenaer der samisk identitet styrkes, og nye generasjoner får trygghet til å være seg selv, på sitt eget språk. Et levende sivilsamfunn betyr at flere stemmer slipper til – ikke bare de som allerede sitter ved bordet. Det betyr at reindriftssamer, sjøsamer, samer som bor i byer, markasamer, lule- og sørsamer, skeive samer, unge som gamle, kan påvirke beslutninger som angår dem.
Sivilsamfunnet, også det samiske, er ryggraden i ethvert demokrati. Det er her makt blir utfordret og rettferdighet blir krevd. Samiske organisasjoner, aktivister og grasrotbevegelser fungerer som vaktbikkjer overfor de som er satt til å styre og har makt.
Fra andre steder i verden ser vi at når institusjoner svikter, er det sivilsamfunnet som står opp. Når menneskerettighetene trues, er det sivilsamfunnet som mobiliserer. Og når håpet virker svakt, er det sivilsamfunnet som tenner gnisten igjen. Her i Sápmi mobiliserer vi mot naturinngrep som truer tradisjonelle næringer og leveområder. Vi organiserer og aksjonerer i arbeidet for samiske språk, som fortsatt er truet. Unge samer sier fra om rasisme, hat og diskriminering. Og samiske organisasjoner insisterer på at staten skal følge opp sine egne løfter og sine folkerettslige forpliktelser.
Retten til å organisere seg er en menneskerettighet. Denne retten er uløselig knyttet til ytringsfrihet, retten til informasjon og forsamlingsfrihet. Men sjøl om retten er der, kommer ikke et sterkt sivilsamfunn av seg selv. Det krever ressurser, tid, møteplasser og trygghet. Det krever at myndigheter, både Storting, regjering, sameting og lokale og regionale myndigheter, tåler kritikk og legger til rette for reell medvirkning
Elsa Laula Renberg og andre samiske pionerer tente en gnist som ikke lot seg slukke. Historia har vist oss at vi ikke skal undervurdere kraften i sivilsamfunnet, Vi er alle en del av dette, vi er alle voktere av menneskerettighetene.
Lihkku beivviin – gratulerer med dagen!