Maya sitter ved bordet i oppholdsrommet på kvinneavdelingen på Trandum. Rundt henne står svarte sofaer, en kjøkkenbenk og et bord med brettspill. På veggen henger ukeplaner, menyer, branninstrukser og tegninger av hester. Det finnes spor av hverdagsliv her: kaffe, spill, tegninger og menyer for ukens måltider. Fra vinduene ser man samtidig ut mot metalltrapper, gjerder og piggtråd.
– Dagene er lange, sier Maya.
Maya er ikke hennes egentlige navn. NIM møtte Maya under et besøk på utlendingsinternatet i mars i år. NIM kjenner hennes identitet, men har anonymisert henne av hensyn til hennes situasjon og en pågående utlendingssak. NIM tar ikke stilling til enkeltsaken hennes og intervjuet brukes for å belyse generelle menneskerettslige spørsmål ved internering på Trandum.
Maya oppholder seg på Politiets utlendingsinternat på Trandum. Hun er ikke dømt til fengselsstraff. Hun er internert fordi norske myndigheter vil sikre uttransportering fra landet og fordi retten har vurdert at det kan være fare for unndragelse.
– Det blir et firkantet liv
Da vi møtte Maya var det tre måneder siden hun ble vekket av politiet i leiligheten sin og tatt med til Trandum. Hun beskriver en hverdag med mye venting, faste rutiner og begrenset bevegelsesfrihet.
– De er snille med oss. Men livet skal ikke være sånn, sier hun.
Hun forteller at det finnes aktiviteter på internatet. Ansatte lager mat sammen med dem, arrangerer spill og tar dem med til treningsrommet. Røde Kors kommer også på besøk, og hun får samtaler med prest og helsesøster.
Flere ganger sier hun at de ansatte er hjelpsomme og respektfulle. Likevel opplever hun rammene rundt hverdagen som tunge.
– Jeg savner å bevege meg. Det er ikke bra for helsa å sitte sånn som jeg gjør nå.
Siden hun kom til Trandum, sier Maya at hun har vært ute i friluft noen få ganger. Skal hun hente klær eller andre ting fra bagasjen, må ansatte følge henne.
Om kvelden må hun inn på rommet. Døren til rommet låses, og åpnes først igjen neste morgen. Hun har tilgang til toalett og vann, men kan ikke gå ut i fellesrommet.
– Vi må gå opp på rommet kvart på ti. Så låser de dørene, og de åpner igjen kvart over sju. Det blir en lang kveld.
Maya sier hun sover dårlig. Også på dagtid merker hun belastningen av stillesitting og venting.
– Jeg blir sliten i hodet av å bare sitte stille og tenke. Jeg er ikke vant til å sitte og se i taket. Det blir et firkantet liv.
Ikke straff, men frihetsberøvelse
Trandum er ikke et fengsel. Men internatet har i en årrekke fått kritikk for å ha et fengselslignende preg. I en besøksrapport publisert i 2026 skriver Sivilombudet at innlåsingsrutinene er forbedret siden forrige besøk, men at de internerte fortsatt er innelåst 9,5 timer om natten. Sivilombudet peker også på begrenset aktivitetstilbud, at forholdene ikke er tilrettelagt for lengre opphold, og anbefaler at internerte får større bevegelsesfrihet og tilgang til egen mobiltelefon. Flere av de som ble boende lenge på internatet, hadde psykiske helseutfordringer og selvmordstanker.
Maya opplever at reglene i stor grad er de samme for alle og sier at kontrasten er stor mellom det livet hun levde utenfor tidligere og dagene på Trandum nå.
– Jeg er ikke kriminell. Vi venter bare.
Uten egen telefon
Utenfor Trandum hadde Maya et nettverk. Hun forteller om frivillig arbeid, kirke og mennesker hun kjente i bygda der hun bodde. Hun sier at hun savner hverdagen der mer enn noe annet.
– Jeg vil komme ut og jobbe med saken min derfra. Det er min første plan. Jeg savner ikke landet jeg kommer fra. Jeg savner bygda.
Inne på Trandum har hun ikke tilgang til sin egen mobiltelefon. Hvis hun skal ringe ut, må hun bruke en telefon hun får låne. Venner og andre utenfor kan ikke ringe direkte til henne. Det forsterker ensomhetsfølelsen, forteller Maya.
– De må ringe til kontoret, og så får jeg beskjed om at de har ringt.
Avsnittsleder ved Politiets utlendingsenhet, som har ansvaret for Trandum, Ole Andreas Flaa Valdal skriver i en epost til NIM at årsakene til at internerte ikke har fri tilgang til egne private mobiltelefoner under internering er «generelt hensynet til personvern øvrige internerte, samt ivaretakelse av ro, orden og sikkerhet.»
De presiserer at internerte på Trandum har tilgang til internett via internatets datarom.
– Ved særskilte behov kan de få benytte egen mobiltelefon, for eksempel for å hente ut informasjon, med to-faktorautentisering eller kommunisere dersom dette ikke lar seg gjøre gjennom internatets tilgjengelige løsninger, skriver Flaa Valdal.
Han legger også til:
De internerte har i tillegg til toalett og vann også eget kjøleskap og anledning til å oppbevare mat, samt TV, radio, callinganlegg, og bad med dusj, på sine rom.
Hun savner også aktiviteter hun pleide å gjøre utenfor Trandum. Maya forteller at hun er glad i å strikke og hekle, men at hun ikke får ha strikkepinner inne på internatet.
– De er litt forsiktige her, tror jeg. De tenker kanskje at man kan skade noen med pinnene. Jeg vet ikke helt, sier hun. På spørsmål om hun føler seg trygg svarer hun ja. – Jeg føler meg trygg, men jeg føler meg ikke bra. Livet skal ikke bare handle om å spise og sove, svarer hun.
NIM anbefaler regelendringer
I årsmeldingen for 2025 anbefaler NIM at regjeringen foreslår endringer i utlendingsloven og utlendingsinternatforskriften for å redusere risikoen for menneskerettighetsbrudd ved Trandum.
NIM peker særlig på behovet for individuelle vurderinger ved innlåsing, fratakelse av telefon og utelukkelse fra fellesskapet. NIM mener også at regelverket må hindre uforholdsmessig maktbruk mot barn.
Bakgrunnen er flere år med kritikk fra blant annet NIM, Sivilombudet, Tilsynsrådet for Trandum, Europarådets torturkomité, FNs menneskerettighetskomité og FNs torturkomité. Et kjernepunkt i kritikken er det betydelig fengselslignende preget ved internatet, med vidtgående restriksjoner og risiko for menneskerettighetskrenkelser.
NIM mener at inngripende kontrolltiltak ikke bør brukes rutinemessig eller kollektivt uten at det vurderes konkret om tiltaket er nødvendig overfor den enkelte. Det gjelder blant annet innlåsing, begrensninger i kontakt med omverdenen og utelukkelse fra fellesskapet.
Et sentralt poeng er den samlede belastningen. Ett tiltak alene kan i seg selv fremstå begrenset. Men for en person som allerede er fratatt friheten, kan flere restriksjoner til sammen bli svært inngripende.
NIM anbefaler
I årsmeldingen for 2025 har NIM en anbefaling om utlendingsinternatet på Trandum. NIM anbefaler at regjeringen foreslår endringer i utlendingsloven og utlendingsinternatforskriften som reduserer risikoen for menneskerettighetsbrudd ved Trandum.
Regelendringene bør blant annet sikre individuelle vurderinger ved:
- innlåsing
- fratakelse av telefon
- utelukkelse fra fellesskapet
NIM mener også at regelverket må hindre uforholdsmessig maktbruk mot barn.
Må ta hensyn til sårbarhet
Justis- og beredskapsdepartementet sendte i 2026 forslag til nye regler for Trandum på høring. Blant annet foreslås det en omorganisering der ansvaret for driften av internatet flyttes fra politiet til kriminalomsorgen. I tillegg foreslås flere nye bestemmelser for når, og på hvilke vilkår, det kan gjøres ulike begrensninger i friheten ved utlendingsinternatet.
NIM leverte høringssvar til forslaget 29 mai. Uansett hvilke regler som vedtas, er det viktig at internatet drives på en måte som gir de internerte størst mulig frihet i hverdagen. Restriksjoner må vurderes samlet. For den enkelte kan flere begrensninger, for eksempel innlåsning, begrenset bevegelsesfrihet og redusert kontakt med omverdenen, til sammen bli svært inngripende.
NIM mener også at det er grunn til å vurdere om internatet i større grad bør organiseres som et åpent lavsikkerhetstilbud, med full tilgang til mobiltelefon og internett. Dette er ordningen i blant annet Sverige. En slik modell kan samtidig kombineres med adgang til strengere restriksjoner, eller flytting, der det foreligger en særlig risiko.
Les hele høringsuttalelsen her.
For NIM illustrerte besøket til Trandum hvor sårbare de internerte er, og hvorfor det er så viktig at det gjøres individuelle vurderinger.
– Når staten holder mennesker internert uten at de er straffedømt, må regelverket sikre at inngrepene ikke blir mer omfattende enn nødvendig. Det gjelder også i hverdagen: hvor lenge dørene låses, hvor fritt man kan bevege seg, og hvordan kontakten med omverdenen begrenses, sier NIMs direktør Kai Spurkland.
Maya sier hun håper oppholdet på Trandum blir kortvarig. Hun vil tilbake til livet hun hadde utenfor internatet.
– Jeg er ikke vant til å sitte så mye. Jeg er vant til å være oppe fra morgenen og jobbe frivillig i mange timer.
