Saken gjelder en blind mann som har klaget over at han ble strøket fra listen over meddommere. Mannen ble strøket fra listen fordi tingretten mente at det å være blind gjorde at han ikke kunne gjøre tjeneste, og at blinde på generelt grunnlag ikke er «valgbare» som meddommere. Retten viste til domstolloven § 70 om at meddommere må være «personlig egnet» til oppgaven.
Mannen mener at avgjørelsen er i strid med forbudet mot diskriminering. Han begrunner dette blant annet med at det ikke er gjort en konkret vurdering av hans mulighet til å være meddommer, utover å konstatere at han er blind og henvise til en tidligere dom fra 2014. Mannen anfører forskjellsbehandlingen ikke har et saklig formål, og at det er ikke nødvendig eller forholdsmessig å utelukke ham fra å være meddommer i enhver sak.
Mannen tapte både i tingretten og lagmannsretten, og har anket saken videre fra begge instanser. 19. mars kommer saken opp til behandling i Høyesterett.
NIM er ikke selv part i saken, men har skrevet et såkalt tredjepartsinnlegg («amicus curiae») til Høyesterett for å fremstille det som NIM mener er de relevante menneskerettslige forpliktelsene. Disse forpliktelsene får også anvendelse utover den konkrete saken. Tvisteloven § 15-8 åpner for at tredjeparter kan skrive slike skriftlige innlegg til domstolene for «belysning av allmenne interesser». Offentlige organer kan gjøre dette der innlegget faller innenfor organets ansvarsområde.
I innlegget har NIM blant skrevet om hvilken betydning FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) har ved vurderinger om hvorvidt blinde kan være meddommere. Et hovedpoeng i NIMs innlegg er at spørsmål om enkeltpersoners egnethet til å være dommer i utgangspunktet må skje etter en individuell og konkret vurdering, som skal være lik for alle mennesker.