Dom i saken L.L. og P.L. mot Norge falt i går. Saken gjaldt adopsjon etter omsorgsovertakelse, og foreldrene klaget over brudd på EMK artikkel 8 om retten til familieliv.1Klagen gjaldt også EMK artikkel 6, men EMD integrerte dette spørsmålet inn under EMK artikkel 8 slik at EMDs avgjørelse kun gjelder retten til familieliv.
Foreldrene klaget over at fratakelsen av foreldreansvaret og adopsjon krenket retten til familieliv. De mente også at prosessen var mangelfull fordi barnet ikke ble hørt direkte for retten, og fordi tingretten la vekt på risikoen for nye rettssaker fra foreldrenes side.
Sakens bakgrunn
På bakgrunn av bekymringer for mors medikamentbruk under graviditeten, ble det opprettet et tverrfaglig team i forkant av fødselen. Foreldrene ble tilbudt en plass på et familiesenter, men avslo dette. Dette, samt bekymringer fra ansatte på sykehuset der jenta ble født, førte til at omsorgen for jenta ble overtatt av myndighetene da jenta var fem måneder gammel, og hun ble plassert hos fosterforeldre.
Det ble konkludert med at hun viste tegn på omsorgssvikt og manglende stimulering. Da omsorgsovertakelsen ble opprettholdt av tingretten i juni 2015, ble foreldrene gitt samvær på én time, tre ganger i året.
Senere, i august 2016, økte nemnda samværet til én og en halv time, tre ganger i året, og omsorgsovertakelsen ble opprettholdt i tingretten samme måned.
Adopsjonsprosessen
I november 2019 besluttet nemnda å frata foreldrene foreldreansvaret, og å la fosterforeldrene adoptere barnet. Nemnda mente de biologiske foreldrene ikke kunne ivareta barnets særlige omsorgsbehov, til tross for en positiv utvikling hos dem som omsorgspersoner.
Tingretten opprettholdt nemndas beslutning i juli 2021. Selv om de sakkyndige vurderingene av særlig morens omsorgsevne sprikte noe, mente retten at foreldrene ikke kunne ivareta barnets særlige behov, og at fosterforeldrene var blitt hennes faktiske foreldre. Det forelå ifølge retten særlig sterke grunner for adopsjon, og domstolen bestemte at det skulle være samvær etter adopsjon med to timer, to ganger i året.
Lagmannsretten og Høyesteretts ankeutvalg nektet samtykke til ankebehandling, slik at tingrettens adopsjonsdom ble stående.
EMDs vurdering
Utgangspunkter
EMD innleder med at selv om den vurderer adopsjonstiltakene i lys av saken som helhet, er prøvingen begrenset til adopsjonssaken som barnevernet iverksatte i 2019, og de etterfølgende rettsprosessene.
Fratakelse av foreldreansvar og adopsjon er et inngrep i familielivet. Spørsmålet for EMD var om inngrepet var «nødvendig i et demokratisk samfunn», som er et av vilkårene som må være oppfylt for at et inngrep i familielivet skal være lovlig etter EMK artikkel 8.
EMD bygger på sin tidligere praksis i barnevernssakene mot Norge: retten må vurdere om begrunnelsen for inngrepene var «relevant and sufficient», og om foreldrene var tilstrekkelig involvert i beslutningsprosessen. Tiltak som bryter båndene mellom foreldre og barn helt, slik som adopsjon, kan bare fattes i “exceptional circumstances and could only be justified if they were motivated by an overriding requirement pertaining to the child’s best interests.”
Relevante og tilstrekkelige grunner
I vurderingen av om myndighetene hadde gitt relevante og tilstrekkelige grunner for adopsjonen, la EMD vekt på at både jentas sårbarhet og foreldrenes omsorgsmangler var beskrevet for upresist.
Når det gjelder beskrivelsen av barnets sårbarhet, utaler EMD følgende om denne:
“However, the Court notes that, although certain objective circumstances, such as reported challenges in the kindergarten setting and a need for special educational support, indicated that Y experienced difficulties, the material before the Court does not describe her vulnerabilities with sufficient precision to clarify their scope or severity.” (avsnitt 26) (vår kursivering)
Når det gjelder vurderingene av foreldrenes omsorgsevner, uttaler EMD at disse vurderingene ikke peker på konkrete mangler, og at de er noe inkonsistente og upresise:
“Having assessed all the material before it, the Court nonetheless finds that the expert evidence does not clearly identify or define the parents’ concrete caregiving deficiencies. While assessments point to some limitations – particularly relating to the mother’s cognitive resources and the parents’ understanding of Y’s needs – the findings are somewhat inconsistent and imprecise.”(avsnitt 26)
EMD vurderer også saken som et hele. EMD gjentar setningen fra saken Abdi Ibrahim mot Norge om at der myndighetene er ansvarlige for et brudd i en familie fordi de ikke har ivaretatt plikten til å jobbe for gjenforening – særlig ved å fastsette svært begrenset samvær – kan de ikke basere en beslutning om adopsjon på grunn av fravær av bånd mellom foreldre og barn.
I vurderingen av saken som et hele mener EMD at myndighetene har gitt en utilstrekkelig begrunnelse for det svært begrensede samværet (våre uthevinger):
“Although the experts had assessed Y at the material time as a particularly sensitive child, highly vulnerable to change and with a limited capacity to tolerate contact, and noted adverse reactions to subsequent attempts to increase such contact, the Court observes that, in light of the unclear scope of Y’s vulnerabilities and the imprecise identification of the parents’ caregiving difficulties, it remains insufficiently explained why contact was authorised to such a limited extent from the outset.” (avsnitt 28)
EMD påpeker for øvrig også at mye av saksforløpet fant sted før norske domstoler endret praksis i mars 2020. Dette kommer vi tilbake til betydningen av litt lenger ned i denne artikkelen.
EMD er videre kritisk til at myndighetene har lagt noe vekt på risikoen for at foreldrene ville initiere nye prosesser dersom barnet skulle fortsette å bo i fosterhjem. Som EMD har påpekt i flere saker, kan ikke foreldrenes utøvelse av sine prosessuelle rettigheter brukes mot dem.
Når det gjelder at barnet ikke ble hørt direkte for tingretten, finner EMD imidlertid ikke grunnlag for å kritisere norske myndigheter. EMD legger vekt på at tingretten vurderte nøye om barnet skulle høres, og at barnets syn ble reflektert i prosessen gjennom blant annet observasjoner gjort av de sakkyndige.
EMD konkluderer med at norske myndigheter ikke ga tilstrekkelige grunner for å vise at det forelå slike «exceptional circumstances» som kunne gjøre adopsjon nødvendig. Domstolen ser særlig hen til at barnet ble plassert i fosterhjem svært tidlig, at foreldrene fikk begrenset samvær fra starten, og at både barnets sårbarhet og foreldrenes omsorgsevner var beskrevet med manglende presisjon:
“Having regard to the above considerations, in particular the very early placement of Y in foster care, the limited contact rights granted to the applicants at the outset, the lack of precision – despite the involvement of numerous experts – in the description of both Y’s vulnerabilities and the applicants’ caregiving challenges, as well as the domestic courts’ emphasis on the risk of potential future disputes, the Court considers that the domestic authorities have not advanced reasons that were sufficient to demonstrate that, in the case of Y, there were exceptional circumstances in which the decision to replace her foster care with adoption was necessary in the light of an overriding requirement pertaining to her best interests.” (avsnitt 32)
EMD kom dermed til at det forelå krenkelse av artikkel 8, og foreldrene ble innvilget erstatning.
Betydning for den norske kursjusteringen
I kjølvannet av flere domfellelser fra EMD justerte Høyesterett kurs i 2020. Et interessant spørsmål er derfor hvordan EMD vurderer denne kursjusteringen.
EMD har i flere avvisningsavgjørelser uttalt seg positivt om denne kursjusteringen, som NIM har omtalt i denne nettsaken:
L.L. og P.L mot Norge gjaldt avgjørelser fattet i norsk rett både før og etter kursjusteringen. EMD presiserer imidlertid at saksforløpet i denne saken i hovedsak ligger forut for den viktige utviklingen i nasjonal domstolspraksis, og viser særlig til Høyesteretts storkammerdom fra mars 2020:
“The Court would note, in respect of the domestic courts’ approach and reasoning in this regard, that the facts of the present case largely predate the important developments in the domestic courts’ practice that followed the Court’s judgment in the case of Strand Lobben (cited above; see for the leading judgment of the Supreme Court of 27 March 2020 Abdi Ibrahim, cited above, §§ 62-66).”
EMDs uttalelse på dette punkt er derfor en ytterligere bekreftelse på at EMD anerkjenner den norske kursjusteringen etter Strand Lobben i Høyesteretts storkammeravgjørelser i 2020. At tingrettens adopsjonsdom ble avsagt i 2021 rokker ikke nødvendigvis ved dette. EMD synes her å blant annet vektlegge at adopsjonsspørsmålet måtte vurderes i lys av et lengre forutgående saksforhold, der sentrale premisser var etablert før kursjusteringen.
Når det gjelder EMDs kjernekritikk i denne saken – utilstrekkelig begrunnelse for både barnets sårbarhet, foreldrenes omsorgsevner og det begrensede samværet – er det i tråd med EMDs tidligere kritikk mot Norge i barnevernssakene.
NIM har skrevet om betydningen av gode og konkrete begrunnelser i vår rapport om hvorfor Norge dømmes i barnevernssaker i EMD her:
Betydningen av gode, konkrete begrunnelser hvor kryssende menneskerettigheter er vurdert.