Saken gjaldt et barn som aldri hadde bodd sammen med foreldrene. Barnevernstjenesten overtok omsorgen samme dag som barnet ble født. Samvær ble først fastsatt til to ganger i året, med en varighet på fire timer, under tilsyn. Foreldrene krevde flere ganger tilbakeføring og økt samvær, men tilbakeføring ble avslått og samværet forble begrenset.
Faren mente at kommunen hadde krenket hans menneskerettigheter etter EMK artikkel 8, og krevde oppreisning fra kommunen. Høyesterett kom til at kommunen måtte betale 100.000 kroner i oppreisning.
Ifølge Høyesterett reiste saken tre hovedspørsmål:
- Hvorvidt retten til familieliv etter EMK artikkel 8 ble krenket ved at gjenforeningsmålet ble oppgitt for tidlig, i kombinasjon med for begrenset samvær.
- Hvorvidt kommunen kan holdes ansvarlig og pålegges å betale erstatning.
- Hvorvidt kravet på oppreisning er foreldet som følge av en uviss rettstilstand.
Det var ikke selve omsorgsovertakelsen eller vedtakene om ikke å tilbakeføre omsorgen som var tema i saken.
Hele dommen HR-2026-704-A kan leses her.
Krenkelse av retten til familieliv
Høyesterett gikk først gjennom de rettslige utgangspunktene etter EMK artikkel 8. Denne bestemmelsen verner om retten til privat- og familieliv, og inneholder en rekke krav dersom det skal gjøres inngrep i familielivet.
Barnevernstjenestens plikt til å legge til rette for gjenforening mellom barn og foreldre er sentral. Denne plikten følger nå av barnevernsloven § 8-3, som er basert på praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD). En viktig del av gjenforeningsmålet er å tilrettelegge for samvær mellom foreldre og barn.
- NIM har skrevet om gjenforeningsmålet, herunder fastsettelse av samvær i barnevernssaker her.
- Se også NIMs oppsummering av hva EMD og Europarådet mener om norsk barnevernspraksis i dag her.
Dersom målet om gjenforening oppgis, gjelder det strengere krav til beslutningsgrunnlag og begrunnelse. Det henger sammen med at dette er et særlig sterkt inngrep i retten til familieliv.
Kommunen mente at spørsmålet om krenkelse måtte vurderes ut fra den rettstilstanden som gjaldt da inngrepene fant sted. Inngrepene skjedde før EMDs mange dommer mot Norge, som viste at norsk praksis ikke i tilstrekkelig grad hadde tatt hensyn til retten til familieliv i slike saker. Høyesterett var ikke enig i det, og tok utgangspunkt i dagens rettstilstand. Høyesterett viste til tidligere praksis i HR-2024-1169-A som slår fast at man normalt ikke kan legge vekt på regler som trer i kraft etter inngrep, men at for rettspraksis er hovedregelen at dommer bygger på rettstilstanden på avgjørelsestidspunktet. Høyesterett uttaler så at:
«Selv om serien av avgjørelser fra EMD og de norske storkammeravgjørelsene i 2020 ledet til endringer av deler av norsk barnevernspraksis, må dette utgangspunktet legges til grunn også i saken her.»
I vurderingen av den konkrete saken kom Høyesterett til at det var «kombinasjonen av mangelfull saksbehandling og for begrenset samvær» som krenket farens rett til familieliv etter EMK artikkel 8.
Målet om gjenforening ble ifølge Høyesterett reelt sett forlatt på et tidlig tidspunkt i saken, men det skjedde implisitt og ble ikke løftet frem i beslutningsgrunnlaget. Det ble heller ikke gjort en balansert nok avveining der også verdien av biologiske bånd mellom barn og foreldre ble trukket inn. Saksbehandlingskravene EMK stiller, var dermed ikke oppfylt.
Høyesterett vurderte også hva som kunne vært utfallet dersom myndighetene hadde arbeidet for tilbakeføring eller økt samværet tidligere i prosessen. Ifølge retten var det grunnlag for å slå fast at dette ikke ville ledet til tilbakeføring av barnet. Høyesterett mente likevel at begrensningene i samværet i seg selv var en krenkelse som bidro til å svekke båndene, «med det savn som dette førte med seg».
Kommunen kan holdes ansvarlig
Et spørsmål som kan oppstå i flere saker hvor det er snakk om menneskerettsbrudd begått av offentlige tjenester, er om det er staten eller kommunen som er ansvarlig for krenkelsen. Dette kan særlig være aktuelt i barnevernssaker, hvor både kommunalt barnevern, fylkesnemnder og staten kan ha vært involvert i avgjørelsene som tas.
Etter Høyesterettspraksis kan kommuner holdes ansvarlig for svikt «innenfor sitt område». Dette følger blant annet av HR-2024-1169-A. I barnevernssaker må dette avgjøres med utgangspunkt i barnevernslovens system og oppgavefordeling mellom kommunale eller statlige myndigheter.
I likhet med saken i HR-2024-1169-A kom Høyesterett til at også dette bruddet var kommunens ansvar. Det ble blant annet vektlagt at det er den kommunale barnevernstjenesten som forbereder saker og legger dem frem for barnevernsnemnda, og som også følger opp vedtakene fra nemnda. Høyesterett fant at kommunen medvirket til at gjenforeningsmålet ble oppgitt for tidlig uten at kravene til beslutningsgrunnlag og begrunnelse ble oppfylt. I tillegg var det som nevnt en krenkelse at det ikke ble tilrettelagt for økt samvær.
Kommunen anførte blant annet at det var urimelig at det var kommunene som ble holdt ansvarlig også når staten hadde medvirket til menneskerettskrenkelsene. Høyesterett understrekte at det er opp til Stortinget og regjeringen om dette bør lede til utjevnende tiltak.
Reparasjon av krenkelsen
En menneskerettskrenkelse kan repareres på ulike måter. I noen tilfeller er det tilstrekkelig at domstolen konstaterer at det har skjedd en krenkelse. Andre ganger krever menneskerettighetene at det ytes en økonomisk kompensasjon (oppreisningserstatning). Dette følger av EMK artikkel 13 og praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstolen.
- NIM har skrevet mer om prøving og reparasjon av menneskerettighetskrenkelser på barnevernsfeltet her.
- NIM har også ved flere anledninger skrevet om kravene etter EMK artikkel 13, blant annet i brev til Justis- og beredskapsdepartementet:
I denne saken fant Høyesterett at bruddet på saksbehandlingsreglene isolert sett kunne repareres ved å konstatere krenkelsen, og det ville uansett ikke være mulig å tilbakeføre omsorgen for barnet. At faren fikk såpass begrenset samvær med barnet i en årrekke, gjorde det likevel også nødvendig å tilkjenne oppreisning for den. Faren ble derfor tilkjent kr. 100 000 i oppreisningserstatning.
Foreldelsesspørsmålet
Saken reiste også spørsmål om kravet på oppreisning var foreldet.
Etter foreldelsesloven § 9 nr. 1 foreldes krav på erstatning eller oppreisning normalt tre år etter man fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden eller den ansvarlige.
Det har vært diskutert hvordan denne regelen vil slå ut for menneskerettskrenkelser som har skjedd før det ble avklart i norsk rett at man kunne kreve oppreisning fra myndighetene for bruddet.
Etter foreldelseslovens vanlige regler ville farens krav normalt vært foreldet, fordi han hadde kjennskap om både menneskerettsbruddet og at kommunen var ansvarlig mer enn tre år før det ble innledet søksmål mot kommunen. Normalt har uvitenhet om rettsregler ikke hatt betydning for når foreldelsesfristen begynner å løpe, men det finnes visse unntak.
Spørsmålet i saken var altså om kravet likevel ikke var foreldet fordi rettsreglene hadde vært uklare.
Først i 2022 fant Høyesterett at kommuner kunne holdes ansvarlig for menneskerettsbrudd, i den såkalte Tolga-saken, HR-2022-401-A.
Om det kunne kreves oppreisningsansvar for menneskerettsbrudd etter EMK i norsk rett, og på hvilket grunnlag, var også usikkert frem til 2024, og ble endelig avklart i HR-2024-1169-A.
Etter Høyesteretts syn tilsa sakstypen – menneskerettskrenkelser – at man burde stille mindre strenge krav til skadelidtes kunnskap om rettsregler enn ved for eksempel forretningsmessige forhold. Ifølge Høyesterett var rettsusikkerheten i «alle fall frem til» Høyesteretts kjennelse i 2022 så stor at man ikke kunne forvente at faren hadde tatt ut søksmål før dette tidspunktet. Dermed var kravet ikke foreldet.
Dommen er viktig på dette punktet fordi den avklarer at en usikker rettstilstand i menneskerettslige spørsmål kan medføre en lengre foreldelsesfrist enn det som ellers ville vært tilfellet. Høyesterett avklarer likevel ikke i hvilken grad usikkerheten om rettstilstanden etter kjennelsen i 2022 og frem til 2024 har betydning. Først i 2024 ble det endelig avklart at EMK artikkel 13, som er gjort til norsk lov gjennom menneskerettsloven, kunne utgjøre en direkte hjemmel for oppreisning i norsk rett.