Kronikk av Anine Kierulf, UiO og NIM. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 24. januar 2026.
Allierte trusler mot Grønlands Siriuspatrulje er hårreisende. Men man kan få frysninger også når vanlige vaktbikkjer strupes.
I forrige uke holdt Amnesty-leder Agnès Callamard fredsforskningsinstituttet PRIOs årlige fredstale «Humanity must win – The global attack on human rights». Et omdreiningspunkt i talen var undergravingen av «den regelbaserte verdensorden» denne inntil nylig litt diplomatvage størrelsen som nå opptar oss alle. Undergravingen ledes for tiden, uforståelig nok, av det selvutnevnte frihetsfyrtårnet USA.
Folkeretten er ikke død. Var den det, ville for eksempel flytrafikk og markeder ha trynt. Og ingen statsledere ville brydd seg om å forsvare sine overtramp i (uholdbare) folkerettslige termer. Men den utfordres hyppig, også av vår hittil fremste allierte, for hvem makt er rett. Siden folkeretten er avtalebasert og beror på autoritet fremfor makt, er den sårbar for slikt.
Menneskerettighetene er en sentral del av folkeretten. Deres overnasjonale dimensjon er likevel sekundær: De må først og fremst ivaretas nasjonalt. Uten nasjonale rettsstater, med demokratisk forankrede lover håndhevet av regelbundet maktmonopoliti og sikret av nasjonale domstoler, ingen reell menneskerettsbeskyttelse.
Som det siste års angrep på dommere, mediehus som ytrer seg ufordelaktig om Trump og uavhengige nasjonalbanksjefer viser, er også den nasjonale rettsstaten i USA under press. Fremfor rule of law ruler rule by law. Eller «law»: Presidentalt maktmisbruk forankres i obskure lover laget for andre forhold i andre tider. Dette undergraver ikke bare ytringsfrihet og rettferdig rettergang, men også to av rettsstatens formål: Forutsigbarhet og likebehandling. Trygghet forblåses av isnende (evt. ICEnende) frykt – for hva man selv kan bli utsatt for rundt neste sving.
Viser man til trygghet i form av nasjonal sikkerhet kan det meste forsvares rettslig. Også dette har Callamard god innsikt i. For ti år siden, da hun var direktør for Columbias Global Freedom of Expression Project, ga hun Norges Høyesterett prisen for årets beste ytringsfrihetsavgjørelse. Høyesterett fant at PST ikke kunne beslaglegge råfilmen til Ulrik Imtiaz Rolfsen, selv om den kunne inneholde viktig informasjon for terrorbekjempelse. Hvorfor ikke? Fordi Rolfsen jobbet journalistisk, og kildevern er avgjørende for demokratiet. Så avgjørende at selv rikets sikkerhet ikke er nok til å sette det til side, med mindre betydningen for terrorforebygging begrunnes konkret og troverdig.
Kildevernet er nemlig ikke en særrett for journalister, det er et vern for oss. For vår rett til å holde oss informert. Frykt for å få sin anonymitet avslørt virker nedkjølende, kildetilfanget fryser til. Uten kildevern blir saker av stor samfunnsbetydning aldri kjent, vi forstår enda mindre av hva som foregår og kan ikke holde våre makthavere ansvarlige. Da undermineres lett – og lumsk i skjul – den regelbaserte orden, også nasjonalt.
Nesten samtidig med Callamards PRIO-tale, et annet (men ennå ikke helt annet) sted, ble nettopp kildevernet utfordret, på en hittil uprøvd måte. FBI tok seg inn hos Washington Post-journalist Hannah Natanson og beslagla hennes PC-er i sin jakt på en kilde som kunne ha lekket Pentagoninformasjon.
Slike lekkasjer er ugreie, de kan kompromittere rikets sikkerhet. Den sikkerheten er allerede utsatt i USA, etter at DOGE har sparket sikkerhetsforvaltende folk for fote, så desto verre. Ansvarlige journalistiske vurderinger av om lekket materiale bør offentliggjøres, er derfor avgjørende. Edward Snowden ga sitt NSA-materiale til Washington Post og The Guardian.
Å lekke taushetsbelagt informasjon er forbudt. Forfølgning av varslere reiser egne problemer, men at FBI går hardt etter dem, er ikke nytt. Praksisen økte voldsomt under Obama. Journalistisk publisering av lekket materiale er imidlertid ikke forbudt, heller ikke i USA. Og ransaking hos journalister har et helt annet skadeomfang. Det kjøler ikke bare ned kildene, men også journalistene. Hvordan skal de kunne holde makten til ansvar hvis staten har tilgang på alt deres upubliserte materiale, og kan forfølge dem for å ha det? Brer denne nedkjølingseffekten om seg, blir det polarkulde på oss alle.