Kronikk av Anine Kierulf, UiO og NIM. Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv 19. juni 2026.
Kritisk dekning av straffesaker er bra, også de royale. Men hvem vokter resten av den juridiske makt?
Denne uken fikk kongefamilien endelig en livgivende pustepause. Selv med umiddelbar medial vinkling på mulig køsniking må det ha vært en lettelse.
Medietrykket mot familien har vært høyt. Når alle frie medier «må» dekke sin del av Netflixbrulluper, Epsteinfiler, voldstiltaler og sykdommer, i tillegg til alt annet, kan den samlede dekning bli massiv.
Hvordan man skal unngå denne «allmenningens tragedie» har vært diskutert i mediekretser i tiår, og fikk en omdreining opp mot Høibysaken. Løsningen er bare blitt vanskeligere å få øye på. Ikke minst i lys av den uhellige symbiosen mellom redaktørstyrte og sosiale medier: De siste driver den tabloide dynamikken motsetninger, personliggjøring av generelle samfunnsutfordringer og dramatiske virkemidler til stadig nye høyder, i tiltagende tempo. De første halser etter, og prøver, i faktas og presseetikkens navn, å dekke enda mer, for å avdempe de sistes vanvittigste virale avsporinger.
Det går tidvis galt. La meg ile til her, så landets redaktører ikke går rett i paradeøvelsen selvforsvar: Jeg har forsvart mediene i 25 år, og snakker med glede om deres avgjørende rolle for opplysning, sannhetssøken og demokrati. En god del av Høibydekningen bidrar både innsiktsgivende og tillitsskapende til dette. En enda bedre del gjør ikke det.
En for massiv dekning skyldes ikke bare de mest “Akkurat NÅ!”-pregede tabloidene heller, selv om VG fortjenstftullt har gransket seg selv, og tatt selvkritikk på uvesentlighetenes bidrag til helheten. Vår rikskringkaster holdt det samlede trykket nede på rettssakens åpningsdag ved blant annet å avbryte en Høibytung Nyhetsmorgen med direktesending fra en utegående reporter som kunne live-rapportere at statsadvokaten nå skulle gå de 500 meterne fra sitt kontor bort til tingretten, og der gjennom sikkerhetskontrollen. Da dommen kom nå på mandag, hadde samme program en nedtelling til domsavsigelsen 08.30 som for nye lyttere kunne skapt forvirring om Norges åpningskamp i VM var blitt fremskyndet. Tre av de redaktørstyrte mediene som har særlige privilegier fordi de er gode på etiske balanseringer av ytringsfrihet og privatliv ble i saken ilagt rettergangsbot for slepphendt omgang med private opplysninger.
Det er viktig med opplysning om hva voldtekt rettslig sett er. Og at straffebud mot mishandling i nære relasjoner også omfatter psykiske fryktregimer. Men er det riktig at én tiltalt og noen få fornærmede skal stå for all den opplysningen? Bare fordi de øvrige 3499 årlige anmeldelsene for slik mishandling ikke gjelder kongefamiliemedlemmer? Det er rom for journalistiske undersøkelser av hvorfor bare rundt 10% av de voldtekter som anmeldes ender med tiltale. Og så få anmeldes. Selv om de hverken har enkle eller spektakulære svar.
I møte med kritikk har en del redaksjoner gjort saken til et prisme for alt redaktørstyrte medier er til for: Vokting av den tredje statsmakt. Innsyn. Folkeopplysning. På våre vegne. Ville disse idealene blitt skadelidende med en tyvendedel av dekningen? Neppe. Kunne flere av dem vært bedre ivaretatt ved dekning av en del annet? Det er i alle fall mulig.
At nordmenn elsker krim, er ingen tilstrekkelig grunn til primært å dekke straffesaker. De utgjør under halvparten av sakene for norske domstoler. Resten – de sivile – leser vi sjelden om. Selv om en god del av dem gjelder saker mellom «makta» og borgerne. Og det er bare de som rettsbehandles. Hvor er journalistikken om borgernes tilgang til domstolene og hvor få borger-stat-saker som prøves i Norge relativt til øvrige europeiske land?
Mandag, i skyggen av dommen, fikk Foreningen for NAV-skandalens ofre og to jusprofessorer Fritt Ords honnør. Blant annet for å ha foretatt den gravejobben mediene kunne gjort for å holde regjeringen til sitt 2019-løfte – å snu alle steiner. De ble først snudd nå i mai, da Stortinget etter mye benslep stemte for å få frem den hemmeligstemplede NAV-rapporten fra 2014.
Behovet for maktundersøkende medier blir ikke mindre etter at Stortinget torsdag stemte mot en ny maktutredning. Politikk, økonomi, krim, sport og underholdning har sine egne redaksjoner. Hvor er de juridiske?