Høyesteretts behandling av saken
Saken, som ble publisert av EMD i dag, ble behandlet i Høyesterett i 2021. Høyesterettsdommen (HR-2021-1429-A) (Saarivuoma) aktualiserer flere rettsspørsmål som blir for omfattende å gjennomgå her. Saken gjaldt blant annet samiske rettigheter, mellomstatlige avtaler mellom Norge og Sverige, nasjonal regulering, eiendomsvern etter Grunnloven og Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) og betydningen av Lappekodisillen som er Norges nest eldste gjeldende rettskilde. Saken er komplisert, og dommerne i Høyesterett delte seg i tre fraksjoner.
Hovedspørsmålene for Høyesterett var om Saarivuoma sameby hadde rett til å drive reindrift i to reindriftsområder i Troms og om Saarivuoma sameby hadde krav på erstatning fra den norske staten for at de ikke har kunnet bruke reindriftsområdene de hevdet rett til. Det som gjorde saken ytterligere komplisert var at Stállonjárga reinbeitedistrikt som hører til på norsk side og en annen svensk sameby, Talma, også mente de hadde etablert rettigheter til de omtvistede områdene. Ingen av disse gruppene var imidlertid trukket inn i saken. Høyesterett skriver at «Reelt sett gjelder saken ikke en konflikt mellom storsamfunnet og samiske rettigheter, men mellom ulike beskyttelsesverdige interesser innenfor reindriftsnæringen». Historiske disposisjoner fra norsk side utgjør likevel et viktig bakteppe for konflikten. For å avlaste beitepresset i Finnmark ble enkelte reindriftssamer fra Finnmark tildelt områder i Nordland og Troms, som reduserte beiteområdene til Saarivuoma.
Et flertall på fire dommere i Høyesterett konkluderte med at Saarivuoma sameby gjennom alders tids bruk hadde opparbeidet rett til å drive reindrift i disse områdene.
I spørsmålet om erstatning kom et flertall på tre dommere til at Saarivuoma sameby ikke hadde krav på erstatning. Dette til tross for at Saarivuoma hadde en privatrettslig beiterett i området, og at denne retten var blitt begrenset. Flertallet mente at terskelen for ekspropriasjonsrettslig erstatningsansvar ikke var nådd.
Mindretallet mente at den norske lovgivningen utgjorde et vesentlig inngrep som hindret Saarivuoma i å utøve sin etablerte rett etter alders tids bruk, og som det etter en helhetsvurdering fremsto som sterkt urimelig at samebyen måtte tåle. Mindretallet konkluderte med at det forelå grunnlag for erstatning knyttet til reguleringen av beiteområdet.
Saken i EMD
Saarivuoma sameby brakte deretter saken inn for EMD, blant annet med anførsler om erstatning for brudd på eiendomsvernet etter EMK tilleggsprotokoll nr. 1 artikkel 1. Domstolen bemerket at Saarivuoma for Høyesterett kun hadde fremsatt en generell påstand om økonomisk tap, uten å dokumentere konkret skade eller legge frem beregninger. Den senere innleverte sakkyndige vurderingen til EMD kunne ikke reparere denne unnlatelsen. EMD understreket at domstolen ikke kan prøve nasjonale domstolers bevisbedømmelse, når de underliggende bevisene ikke er fremlagt for de nasjonale domstolene.
EMD påpekte videre at ansvaret for at Saarivuoma sameby hadde blitt nektet adgang til de omtvistede områdene fra 1972-2005, ikke kunne tilskrives Norge alene ettersom reguleringen bygget på en internasjonal avtale mellom Norge og Sverige. For perioden etter 2005, da Norge – i fravær av ny avtale – valgte å videreføre ordningen fra 1972, påpeker EMD at det var uklart hvorfor Saarivuoma ventet til 2018 for å reise sitt søksmål. Det er uklart om dette fikk betydning for den endelige konklusjonen for domstolen. EMD konkluderte med at Norge ikke hadde krenket EMK P1-1 eller EMK artikkel 14 som gjelder forbudet mot diskriminering.
Dette er første gang EMD behandler en sak mot Norge om samiske rettigheter.